Da jeg var lita

Mitt kall til klosterlivet Da jeg var lita, var jeg vant til å ligge i senga mi og tenke "Her er jeg i dette lille rommet, i dette lille huset, som ligger ved en liten veg utenfor en liten by, i en av 50 stater som ikke er den storparten av en verdensdel… og jorden farer gjennom verdensrommet rundt sola, og sola er bare én stjerne blant millioner i det digre universet." Så lurte jeg på om det finnes en Gud, og kunne han ta vare på lille meg? Det var kanskje min første søken etter Gud, men siden den hagen i Eden, har Gud søkt oss først: "Hvor er du?" Min familie var ikke kristen, men vi hadde slekninger som var kristne. Da vi gikk på besøk, fant jeg noen barnebøker som handlet om Jesus. Jeg kan ikke forklare det, men da jeg leste navnet til Jesus, banket mitt hjerte fortere. Jeg ser på det nå som Guds nåde som hadde begynt å kalle meg. Som tenåring hadde jeg mange spørsmål om Bibelen, om bønn, om hvem Jesus er. Jeg hadde ingen til å spørre. Om sommeren dro jeg til en sommerleir hvor kristne lærere var til stede. Jeg stilte alle mine spørsmål. Jeg likte deres svar. Det var den første gang jeg traff mennesker som snakket med Jesus som med en venn. Jeg var imponert over at de hadde et forhold med en Person. Jesus var ikke bare en idé. Han var virkelig involvert i deres liv. Etter tre sommerer, følte jeg med rede til å gjøre en pakt med Jesus. Om han ville være min Herre og frelser, så ville jeg gjøre mitt beste å leve ifølge hans bud og gjøre hans vilje. Gud hadde kalt meg til å bli kristen, og han hadde skaffet mennesker til å svare på mine spørsmål og hjelpe meg til å ta en avgjørelse. Da jeg var på universitetet, fikk jeg en kjæreste som var polsk. Det betydde at han var katolikk. Jeg begynte å gå til Messen med ham. Jeg forsto ingenting. Jeg henvendte meg til presten for undervisning og etter hvert kom jeg til å sette stor pris på liturgien. Til og med som protestant, hadde jeg et ønske om å kysse føttene til Jesus på korset. Den første gang jeg var til stede på langfredag i en katolsk kirke, var jeg overrasket over å oppdage at en del av gudstjenesten den dagen er tilbedelse av korset. Hver og en gikk frem og kysset føttene til Jesus på korset. Det var ikke bare mitt ønske, men hele katolske kirkes. Jeg følte at jeg var hjemme. Da ble jeg konfirmert som katolikk. Dere kan se at Gud brukte min tiltrekning til Jesus for å bringe meg videre på veien. Fire år senere, følte jeg et sterkt behov for å fordype mitt bønneliv. Jeg tilbrakte mange helger på besøk i noen klostre. Jeg hørte en liten men pågående stemme inne meg og jeg visste at jeg aldri ville være helt fornøyd uten å prøve ut om jeg hadde et kall til å være nonne. Jeg forstod det er viktig å leve sammen med andre som ønsker å leve ifølge evangeliets verdier. Vi støtter

hverandre. Et kloster er ordnet til stillhet (for å lytte til Guds Ord i hjertet), et regelmessig bønneliv og stadig lovprisning av Gud. Jeg tror at man er skapt for tilbedelse (homo adorans). Klosterlivet er ikke en karriere, men en helhet som omfatter hele livet. Det ble tydelig at for meg, er å være nonne den eneste måten jeg kan følge Jesus på. Det sies at vårt liv bare er et kort øyeblikk mellom to evigheter. Vi kommer fra Gud og går tilbake til ham. Mens vi er på jorden, synes jeg det viktigste er å leve som Jesus levde, og gjøre Gud synlig ved å elske min neste. Jeg ser på de forskjellige etapene i mitt liv som ett kall. Først måtte Gud få meg å bli kristen, og så katolikk, og til slutt nonne. Det finnes et norsk uttrykk, ikke sant, at vegen blir til mens vi går den. Vi kan ikke se hele vegen på en gang. Men vi kan stole på Gud som ser det hele og ordner alt hvis vi bare går skritt for skritt. Jeg gikk inn i et kloster i Arizona og avla mine evige klosterløfter der. Etter 14 år opplevde jeg et kall til å flytte til Mississippi Abbey i Iowa. Det var veldig vanskelig fordi jeg hadde blitt lært å tro at det er galt å flytte til et annet kloster. Men Gud gav meg igjen de riktige personene da tiden var inne. Det finnes et uttrykk i Zen: Når disippelen er ferdig, kommer mesteren til syne. Gud sendte meg en klok, gammel abbed og en klok, ung kapellan som hadde flyttet til et annet kloster. Jeg fikk gode råd og mistet ikke motet. Evangelisten Johannes sier at Gud er kjærlighet. Kjærlighet blir til mellom to personner, ikke sant? Jeg har lært at til tross for at Gud er usynlig, vil han sende mennesker som er uttrykk av hans kjærlighet og som viser hans vilje. Når jeg ser tilbake over alt som har skjedd, ser jeg som en tråd Guds planer og visdom. Jeg erfarte vanskelighetene som en anledning til å fordype mitt kall. Mens jeg var i Mississippi Abbey, bestemte søstrene seg til å begynne et nytt kloster i Norge. Jeg var her i tre måneder i 2001 og kom tilbake i fjor til å slutte meg til Tautra Mariakloster. Det er hvordan jeg har havnet i Trondheimsfjorden. Jeg stortrives på Tautra og tror at dette er det nåværende skritt på veien av mitt kall. Vegen blir til mens vi går den. Nå kan jeg se at hvis jeg ikke hadde hatt det vanskelig i Arizona, ville jeg aldri ha kommet til Norge. Det var Gud som ordnet alt. Da jeg var lita, ville jeg aldri ha forestilt meg at jeg ville være nonne på ei lita øy i et annet land. Jeg begynte med bildet av min lille tilværelse i det digre universet. En morgen, tidlig, etter vigilien, så jeg opp mot stjernene. Jeg vet at når vi ser lyset fra en stjerne, har lyset forlatt stjernen mange år tidligere. Lyset ankommer i det øyeblikket jeg ser opp. Jeg har opplevd at mitt kall er sånn. I det øyeblikket som jeg trenger nåde eller råd, har den allerede forlatt Gud og skyndt seg mot meg. Nåde og jeg ankommer samtidig. Ja, jeg tror at det finnes en Gud, og han bryr seg om min lille tilværelse og om hver og en over hele kloden. Fordi han har elsket meg først, har jeg behynt å elske ham. Jeg vil gjerne gi hele

mitt liv tilbake. Jeg vil gjerne tilbringe hele mitt liv til lovprisning av Gud, ene og alene fordi han er. Og det er bare som nonne at jeg kan gjøre det. Jeg er svært takknemlig for at Gud fortsetter å kalle meg: "Hvor er du i min vakre hage?"

Søster Sheryl Chen, OCSO