En kikk på klosterlivet av Søster Sheryl Chen

Om sommeren drar mange biler langsomt på veien foran Tautra Mariakloster. Av og til føler vi oss som dyrene i en dyrehage når nysgjerige turister kikker på klosteret i håpet å få et glimt av det rare dyret, ei nonne. Nå er turistene borte og kanskje er Frostingens lesere interesserte i å oppdage litt om hva skjer i det daglige livet vårt. Våre dager består av bønner, åndelig lesning, og manuelt arbeid. Det viktigste for oss er å gi våre liv til Gud gjennom å leve sammen i evangeliets verdier. Vi lager urtesåper for hånd, og siste år skaffet den industrien oss halvparten av det nødvendige til livets opphold. Vanligvis bor og arbeider vi i klosteret. Vi har ikke noe arbeid eller noen tjeneste utenfor klosteret. Vårt arbeid er å be. Sju ganger hver dag kommer vi til kapellet for å synge "tidebønnene." Første tidebønn er kl. 4.20, og den siste er kl. 19.30. Vi vier dagens timer til Gud. Hver tidebønn består av en lovsang, Bibelens salmer, lesning fra Bibelen, Fader Vår og andre bønner. Vi ber for dere alle. Vi tror at Gud er verdig å bli æret bare fordi han er. Hver søster føler seg kallet til å lovsynge Gud med hele sitt liv. Dere er kanske interesserte i å lære om drakten vår. I Middelalderen, var Benediktinermunkene kledd i svart. Cistercienerne syntes at det var enklere å bruke ufarget ull. Derfor kler vi oss i hvitt. Vårt skapular var først et arbeidsforkle. Novisenes (de som er på prøvetid) har helt hvite drakter. Når vi avlegger våre første klosterløfter, får vi det svarte skapularet. Vi få også et belte av lær, som varer i langtid, som klosterløftene. Nonner har et slør, som betyr at en kvinne har viet sitt liv til Gud. Et svart slør viser at søsteren har avlagt sine endelige klosterløfter. Hvis du får et glimt av noe svart og hvitt, er det enten ei nonne eller katta vår som heter Telefon! Kutten vår er kjennetegnet på Cistercienerordenen. Den er helt hvit, et symbol på renhet av hjertet. De lange ermene rekker til seksten centimeter over gulvet. Den er sydd i én del, uten åpening foran, det betyr evig forpliktelse. Den er ikke praktisk til annet enn å be. Den er et symbol på å være oppslukt av Gud. Jeg trådte inn klosteret for nesten tjue år siden. Likevel er jeg den yngste søstera på Tautra. Jeg følte at jeg kunne ikke leve som en kristen unntagen å bli nonne. Det var ikke en lett avgjørelse å forlate familien min, vennene mine, en utmerket utdannelse, og et lovende yrke som redaktør. Men jeg har trivdes i en livsstil som grunnlovene våre kaller "alminnelig, ubemerket, og strevsom." Jeg har funnet Cisterciensernonner å være virkelige mennesker, fulle av tro og moro. Vi er ikke vant til å sveve høyt til åndelige høydepunkt men å bli nære jorden.

Klosterlivet er ikke alltid lett å føre. Vi er så bevisste av svakhetene og forskjellene våre som alle menneskelige grupper har. En dag fant jeg en konkylie på stranden. Skjellen var brukket og jeg kunne se intrikate, spiralende kamrene, så nydelige, som Gud hadde skapt inne i. For meg er den en lignelse om klosterlivet. De vakreste skjellene - og de vakreste menneskene - er de som er brutte men som har motet til å tillate andre å få kikke på de vidunderlige, innerste, guddommelige plassene deres. I klosteret er det vanskeligste ikke å stå opp kl. 4.00 hverdag, men å fortsette hverdag å bli åpent til å motta hva som helst Gud sender, til og med hvis det betyr å bli brytes opp og blottes til blikk. Å se skårene i selv og i en andre, og reagere med tålmodighet og medlidenhet, er den daglige oppgaven vår. En nåværende utfordring for oss er å leve klosterlivet som vi har lært i andre land, midt i Frostas kultur. Klosterlivet må utvikle seg ifølge annerledes omgivelser, eller dør. Vi strever til en trofast og skapende blanding av den tradisjonelle og den nye. Jeg har nylig kommet til Norge men jeg stor trives allerede ved å leve så nær fjordens rytme og stadig skiftende himmelen. Mora mi er født på ei øy (Lanai, en av de hawaiske øyene). Jeg føler meg som en laks som har svømt tilbake hos sitt opprinnelige hjem til å gyte nytt liv.

Frostingen