Mellom himmel og jord: april 2005

Jeg skrev i fjor om japanske forskere som hadde oppdaget en forbindelse mellom stygge/pene ord og vanns evne til å krystallisere. For dere som ikke husker det, hadde forskerne satt en lapp på et glass vann med ord skrevet på. Da ord som "Takk skal du ha" eller "kjærlighet" ble brukt, lignet bildene som ble tatt på vakre snøfnugg. Men da ord som "Din tosk" ble brukt, ble vannet forkrøplet, misdannet og ødelagt. Etter at hans bok, som viser disse krystallebildene, ble utgitt, ble Dr Masaru Emoto spurt om han hadde funnet noen ord som aller mest hjalp vannet til å danne nydelige krystaller. Han svarte at den perfekte kombinasjon var kjærlighet pluss takknemlighet. Bare én av delene er ikke nok. Kjærlighet har sitt utspring i takknemlighet, og takknemlighet har sitt utspring i kjærlighet. Disse to ordene sammen skaper den viktigste, positive vibrasjonen. Emoto foreslår at vannmolekylets struktur, H2O, kan forståes som én del kjærlighet og to deler takknemlighet. Denne balansen gir vannet den beste muligheten til å utføre sin oppgave som basis og støtte til alt liv. Kjærlighet er aktiv. Takknemlighet er passiv. Takknemlighet innebærer en unnskyldende holdning. Det japanske ordet for takknemlighet er kan-sha som er to kinesiske tegn sammensatte; kan, som betyr følelse, og sha, som betyr unnskyldning. Takknemlighet er tilbakeholden og viser ærbødighet. Emoto tror at kjærligheten som kommer fra en slik holdning kan gjøre slutt på verdens kriger og konflikter. Kan-sha er iboende i vanns vesen, og er absolutt nødvendig for livet. Noen spurte Dr Emoto om det ville være mulig å utvikle en bil som brukte vann i stedet for bensin. Han forklarte at vann er lik et speil som gjenspeiler vår bevissthets nivå. Han påstår at minst 10% av planetens beboere må komme fram til kan-shas og kjærlighets nivå først. Ikke før da, kan bensin erstattes med vann. Prosenten 10 er proporsjonen gjenspeilt i naturen. For eksempel finnes det 10% gode bakterier, 10% ondartete bakterier og 80% likegyldige som kunne gå begge veier. Dersom 10% av verdens befolkning klarer å nå kjærlighetens nivå, kunne de dra med seg de øvrige 80%. I boka The Hundredth Monkey beretter forfatteren Ken Keyes om et lignende fenomen. En gruppe apekatter på øya Koshima ble studert i 30 år. I 1952 skaffet forskerne bestanden søtpoteter ved å slippe dem på stranden fra et fly. En 18-måneder gammel hunape som het Imo, oppdaget at hvis hun vasket potetene i en bekk, kunne hun unngå den ubehagelige smaken av smuss og sand. Imo lærte mora si trikset, og kamaratene hennes plukket opp den nye vanen og viste mødrene sine. Flere og flere i gruppen begynte å vaske søtpotetene før de spiste dem. Høsten 1958 hadde 99 apekatter lært å vaske potetene. Da ape nr. 100 lærte

trikset, hadde gruppens bevissthet nådd et avgjørende nivå. Plutselig begynte alle apekattene å vaske søtpotetene sine uten å måtte gå igjennom læringsprosessen. Til og med apekatter på andre øyer gjorde det samme. Det virket som om bevisstheten hadde spredt seg til hele bestanden. Jeg har lest en del motsigende litteratur om dette fenomenet. Noen mener det var umulig at et automatisk bevissthetsskifte skulle skje, uten kontakt mellom øyene. Noen mener at positive ideer i seg selv ikke er nok til å forårsake en stor forandring i verden, selv om positive tanker er meget viktig. Vi trenger direkte kommunikasjon mellom individer. Vi må oversette ideene våre til handling og samtidig gi andre frihet til å gjøre egne valg. Enten historien er sann eller ikke, er utfordringen for meg å være en del av de 10% som forsøker å bringe menneskeheten til et høyere nivå.