Mellom himmel og jord: desember 05

Etter Vigilien avsluttes ved 5-tida, tilbringer vi en halv time i stille bønn. En morgen for noen uker siden ble jeg sittende på rommet mitt og stirre ut vinduet mot sjøen. Noe hvitt som beveget seg temmelig rask tiltrakk seg min oppmerksomhet. Så forsvant det inn i mørket. Jeg var ikke sikker på om det var fisk eller fugl. Det befant seg enten i grunt vann nær fjæra eller like over overflaten. Plutselig skjedde det en gang til. Et glimt av hvitt som beveget seg fra høyre til venstre og så forsvant. Det varte kanskje to sekunder, kortere enn signalet fra fyret på Tautra. Nå hadde øynene vennet seg til mørket og jeg så flere lysskjær--eller hva det enn var—bevege seg fra høyre til venstre. Og så én gang fra venstre til høyre. Hva i all verden var det der ute? Jeg tenkte det kunne ha vært maneter med fosfor innhold, et fenomen familien min har sett i Hawaii. Men det var for rask. Flygerfisker, kanskje? Små niser? En hai? Bevegelsen og farten liknet på svevet til en fugl, men fugler er jo ikke selvlysende. Hvorfor var det bare et glimt som kom fra mørket, skinte i noen sekunder for så å bli usynlig igjen? Kvart over fem. Morgenen var ganske varm, selv om det kom litt yr av og til. Jeg bestemte meg for å undersøke fenomenet. Jakke på, gikk jeg besluttsomt mot fjæra i den kjølige morgendisen. Jeg stanset ved siden av naustet og satte meg ned. Ingenting skjedde. Bare stillhet og mørke. Jo, der var det igjen! Noe hvitt fløy fra høyre til venstre. Det var måker! De fløy i en stor sirkel rett over overflaten og var sannsynligvis i ferd med å fiske. Men in all stillhet. På byggeplassen hadde NCC satt opp lyskaster som skinte tvers over plenen bak klosteret i retning naustet. Da en måke tilfeldigvis fløy inn i lysskjæret, ble vingen eller buken synlig et øyeblikk. Nå ble jeg overrasket over mengden måker. Det var minst tretti av dem. Bare de få som traff lysskjæret ble opplyst, og da bare delvis. Det var de hvite bukene som hadde tiltrukket seg oppmerksomheten min fra vinduet. Jeg syntes det var merkelig at det jeg hadde trodd var én skapning i virkeligheten var så mange flere. Det var bare på nært hold at en kunne se alle de sirklende måkene i deres hemmelige dans. Et vakkert syn. Jeg lurte på hvor mange morgener tretti måker hadde gjort dette mens jeg, intetanende, hadde sittet på rommet mitt. Var de lik Gud og nordlyset, som bestandig er der, men bare under visse omstendigheter blir synlig? Det må være et mylder av andre skapninger som beveger seg både i luften og fjorden uten at noen har en anelse om deres nærvær. Hver søndag forkynner vi trosbekjennelsen. "Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting." Vi ser bare de synlige, men Gud har skapt alt som finnes, de usynlige ting óg. Ting som luft, tyngdekraft, atomer og molekyler. Ting som kjærlighet, tålmodighet, standhaftighet og glede; angst, anger, vrede og sorg. Kanskje de viktigste gavene vi gir hverandre i jula er de som er usynlige.

Vi nonner ærer Jomfru Maria spesielt i advent fordi det var hennes "ja" som gjorde Jesu fødsel mulig. Gjennom Den hellige Ånd ikledde han seg i menneskelig kjød for å skape verden på ny. "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet." Lik en fiskemåke.

Sheryl