PÅSKE: å se Gud i tomhet

De som har lest Sofies Verden husker sannsynligvis en filosofitime som fant sted i en kafé. Filosofilæreren, Alberto, hadde fortalt Sofie at de ville møtes i kaféen på en bestemt tid. Men han kommer bevisst for sent for å demonstrere Sartres teori om at vi tilintetgjør omgivelsene som ikke har betydning for oss. Sofie erkjenner at da hun kom til kaféen, var hun opptatt av at hun ikke så Alberto. Filosofilæreren sier, "Er ikke det litt rart at det første du så i dette lokalet, var noe som ikke var her?" I Påsketiden mediterer vi over den tomme grav. Vår tro er grunnlagt på noe vi ikke ser. De første disiplene begynte å tro akkurat fordi de ikke så liket. I evangeliet hos Matteus, sier engelen til de to Mariaene, "Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!" Teksten som står i evangeliet hos Markus er nesten den samme: "Vær ikke forferdet! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!" Kvinnene søker en de elsker. Ingen andre har betydning for dem. Det glade budskap er at han ikke er til stede! Engelen inviterer kvinnene til å se den tomme plassen som bevis. I evangeliet hos Lukas kommer kvinnene til graven. De går inn, men finner ikke Jesus’ legeme. To engler sier: "Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått." Det er som om kvinnene ikke burde ha forventet å se noen i graven. Evangelisten Johannes forteller at Maria Magdalena ser at steinen foran graven er tatt bort, men hun går ikke inn. Hva ser hun? Kanskje bare et mørkt hull? Hva betyr det? Hun løper til Peter og Johannes, og de to disiplene skynder seg til graven. Johannes kommer først fram og ser linklærne, men han går ikke inn i graven. Da Peter kommer, går han inn, og ser linklærne. Nå går også Johannes inn og "han ser og tror." Hva ser han som får ham til å tro? En grav som er tom bortsett fra linklærne. Maria står utenfor graven og gråter. Når hun ser inn i graven, spør to engler henne "Hvorfor gråter du, kvinne?" Hun forklarer at hun søker sin Herre. I det samme står Jesus der, men hun gjenkjenner ham ikke. Jesus spør "Hvem leter du etter?" Når han uttaler hennes navn, gjenkjenner hun ham plutselig som hennes kjære Rabbuni. Det er kjærlighet og tro som gjør det mulig å se det som ikke er der, å gjenkjenne ham som vi har kjær, å se Gud i tomhet. Min abbedisse innrømmer i Seasons of Grace at hun ofte har det svært travelt i fastetiden. Når Påsken kommer, da føler hun at hun ikke har fastet bra nok, ikke har lest bra nok, ikke har gjennomført fastetiden på en hengiven måte. Hun føler at hun ikke kan klare å feire Påske fordi hun ikke er ferdig med sine forberedelser. Men hun har opplevd at alt som

Gud trenger er en tom krukke. Når vi føler oss svake, uverdige og tomme, akkurat da er vi det perfekte sted for Guds virksomhet. En av vennene mine var prest i en orden i nesten 30 år. Mens han gjennomgikk en veldig vanskelig midtlivskrise, bestemte han seg for å forlate sin orden og sitt presteskap. Jeg kunne ikke ha vært mer overrasket, fordi jeg kjente ham som en hellig prest som levde nær Gud. Men jeg følte også at han ikke ville gjøre noe uten å være overbevisst at det var Guds vilje. Hvordan kunne det være Guds vilje at min venn forlot presteskapet? Et stort paradoks: Jeg forsto det ikke, men jeg trodde hans krise også var Guds vilje. I et brev som jeg fikk etter at avgjørelsen var tatt, sa han at når vi ikke kan forstå livets begivenheter, og selve livet er i ferd med å bryte sammen, da kan vi være sikre på at det er Gud som leder vårt liv. Det er ikke vi, fordi vi ville aldri ønske å ha det så vanskelig. Da er alt vi kan gjøre, å overgi oss til Gud i tomheten og mørket. De som tår bønn på alvor, bør leve i et grenseland. Michael Casey (en Cisterciensermunk i Australia) skriver om bønns "nedbrytning". På en måte, mener Gud å bryte ned vårt bønneliv. Ja, vi må ønske å be, vi må praktisere, men etter en stund må vi få vite om det er Gud som styrer alt, og ikke oss. Vi er avhengige av Gud til og med i vårt ønske om å be. Vi klatrer opp fjellet og faller ned igjen. En klok menighet vet at dette er det som foregår med Gud, og vil la det skje når tiden er inne. Samtidig vil de andre lemmene av Kristi legeme støtte dem som opplever et sammenbrudd av deres bønn. Vi som bor i Norge, bokstavelig talt i verdens ytterkant, katolikker blant lutheranere og i midten av en verdsliggjort kultur, har en fin anledning til å leve i et granseland. Historien om Jesus og den rike mannen, som står i Lukas 18, belyser idéen om at tomhet kan forståes som god. Jesus sier, "Det er én ting som mangler deg: Selg alt det du eier, og del pengene ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Jesus ser på den rike mannen med kjærlighet og medfølelse fordi han ser at han ikke kan klare å gjøre det. Det er som om Jesus ønsker at han skal lage en tom plass i seg selv. Akkurat der er det Gud vil virke. Men mannen mangler savnet: det er ikke plass for Gud. Maria synger "Min ånd fryder seg over Gud, min Frelser, for han har sett til sin ringe tjenerinne." Jeg har funnet oversettelser på engelsk som bruker ordene nothingness, lowliness, emptiness, til og med depression. Maria opphøyer Herren som om disse tingene er gode. Men kanskje er de gode fordi de gir Gud plass til hans gjerninger. Den viktigste betingelser for at Maria blir den utvalgte for å bære Guds sønn, er at hun har en tom livmor. På gresk betyr ordet livmor (gasthr) hulrommet på baksida av et skjold. Det er tomt. Det beskytter livet. Marias livmor–hennes tomme plass–beskytter Gud.

Det forekommer meg at Gud ikke kan motstå tomhet. "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet." Når Gud ser tomhet, sender han Ånden for å puste. Ting skjer i mørket. Nonnene på Tautra lager urtesåpe, og vi vet at den kjemiske reaksjonen inntreffer i mørket. Når vi opplever mørke, ødeleggelse eller tomhet i vårt bønneliv, er fristelsen der til å fylle, overse eller reparere. Men da oppfyller vi nøyaktig den betingelsen som Gud liker best. Hvis vi kan motstå å fylle tomheten, så inviterer vi Gud til å fylle den med seg selv. I Lukas 6 sier Jesus at de er salige som hungrer nå. Men ve de som nå er mette. Salighet består av å være umettet. Når du treffer bunnen, da er du klar til å motta et livgivende ord, selv om det synes helt utrolig. Da jeg var tenåring, var jeg vant til å samle sitater. Den laveste fjære er tidevannets vendepunkt. Men hvordan kan vi vite når den er lavest? Når vi mister motet, kan livet føles som om det ikke kan synke lavere. Men av og til tar vi feil–Det fortsetter å synke. Når det er fjære her på Tautra, avslører det store steiner i bukta. Når det er fjære i ditt liv, hvilke steiner avsløres? Er dette de tingene som hindrer deg fra å være tom for Gud? Den Oppstandne ble gjenkjent på sårene sine. Tomas krevde å få se naglemerket i Jesus’ hender før han kunne tro. Han erkjente den korsfestede som sin Herre og sin Gud. Jesus’ oppstandelse tok ikke bort kjennetegnene på hans lidelse. Hvilke sår er du preget av? Når du når frem til det himmelske selskap, hvordan kommer andre til å gjenkjenne deg? Jeg synes kjennetegnene dine skal være de som du har fått i tomhet.

Hvis hun ikke hadde roet sin sjel som et avvent barn på Guds fang

Hvis hun ikke hadde lært å kjenne nærvær i tomhet

Hvis hun ikke hadde spisset sitt indre øre mot bankingen av Guds hjerte eller vingers dur

Ville hun da ha lagt merke til engelen?

søster Sheryl Frances Chen, OCSO