Abba, Abba, For en Gud!

En abbed som har blitt pensjonist forteller denne historien om sin seksårige niese: Det led mot jul, og jentas far var i ferd med å gjøre juletreet i stand. Det var en vakker, diger gran; prektig, majestetisk og herlig duftende. Han strevde med å få treet gjennom dørkarmen og satte det midt i stua. De høyeste grenene rakk så vidt opp til bjelkene. Jenta så på mens han skar av toppen for å ordne plass for stjernen og pyntet treet med kranser av små, hvite lys i kjeder av glitrende pærer. Det skaffet treet nytt liv. Så hengte faren på blanke, blåe kuler-det så ut som det var millioner av dem-han stakk dem omhyggelig inn mellom de innerste grenene for å få den beste effekter fra alle kanter. Den lille jenta ble fylt med ærefrykt ved skjønnheten som kom til syne, og over farens anstrengelser. Om kvelden, da den store oppgaven var ferdig, og granen sto der herlig i all sin prakt, fikk abbeden et glimt av niesen sin idet hun gikk forbi stua da hun skulle gå til sengs. Hun sto i døråpningen et øyeblikk, i beundring over sin far som hadde vært så flink, og så kastet hun seg på sofaen for å se best mulig den strålende stjernen på toppen av det majestetiske treet. Onkelen hennes (abbeden) hørte henne si, mens hun nikket med hodet i undring, "Papa, Papa, for en mann!" Slik kunne vi, barn av en Gud som elsker oss så høyt at han tok et menneskelig legeme og med det pyntet et svært annerledes tre på Golgata, si med spedbarnet Jesus, "Abba, Abba, for en Gud!" Epifani er en lysfest. Den salige Guerric av Igny, en Cistercienserabbed som levde i det tolvte årshundre, skrev i sin andre preken for Epifani: "Se på det evige lys som har dempet seg for ditt blikk, for at han som bor i det utilgjengelige lyset blir tilgjengelig til og med for svake og tåkete øyne. Se lyset i en lampe av leire, se sola i en sky, se Gud i menneskeskikkelse, se herlighetens glans og det evige lysets klarhet i kjødets leirkar." Lys er verdifullt fordi det hjelper oss til å innse hva det åpenbarer. Epifani retter et søkende lys fra stjernen på babyen i Betlehem, og hjelper oss til å innse at Jesus er Gud. "Det vi har feiret hittil er Kristi fødsel, men i dag feirer vi vår egen fødsel. I det første ble Kristus født, i det andre ble Kristendommen født. Det finnes tre ting som gjør oss kristne: tro, dåp og alterets sakrament. Dagen i dag bringer oss troens begynnelse, helliggjør dåp og gir oss et bilde av det himmelske bordets under." (Guerric) Epifani betyr åpenbaring, og det er tradisjonelt at kirken minner oss på tre begivenheter fra Jesu liv som åpenbarer hans guddommelighet: Jesu dåp, bryllupsfesten i Kana og de hellige tre kongers tilbedelse da Jesus ble født. Disse tre begivenhetene viser åpenbaringen av Jesu guddommelighet henholdsvis til hans eget folk (Jødene), til hans apostler (og gjennom dem til

oss) og til hedningene (alle folkeslag). Messens tekst i dag legger vekt på sistnevnte, med fargerike bilder av kameler som ferdes i ødemarken, de hellige tre konger knelende i frykt, og glitrende gaver. Evangelisten Matteus er den eneste som nevner denne åpenbaringen til alle nasjoner, som de visemenn representerer. Profeten Isaia forutså det som skulle skje. Matteus forkynner at Jerusalems lys, som er Herrens herlighet, har kommet. Nasjonene vil komme til denne åpenbaringen av Gud. Isaia nevner kamelkaravaner langt bortenfra, som frakter gull, røkelse og myrra, og kysser skjelvende jorden for føttene til kongenes konge. De forærer alle rikdommene sine og de fineste gavene. Salme 72 handler om kongen som Gud velsigner og om hans styre som har rettferd, visdom og fred som kjennetegn. Alle andre konger skal ære denne kongen: "Herre, alle folkeslag skal tjene deg." Dette er en salme om Messias som peker mot den sanne konge som skal fødes i Betlehem. Forfatteren av brevet til Efeserne beretter også om avsløringen av Jesu guddommelighet til de hedenske nasjonene: "Nå er denne hemmelighet ved Ånden blitt åpenbart … at også hedningene har fått del i arven; de hører med til det samme legeme og har fått del i løftet i Kristus Jesus og i kraft av evangeliet." (Ef 3.5-6) (Da Det nye testamente ble skrevet, trodde de som mottok det glade budskap at det fantes to kategorier av mennesker: Jøder og hedninger. Derfor betydde denne åpenbaringen at det glade budskap om Jesus er for hele verden og hvert menneske.) Matteus forteller historien om de visemenn som ankommer Jerusalem fra øst, som er soloppgangens rettning, derfra kommer lyset. Sankt Per Krysologus, som skrev i det femte århundre, erklærte: "I dag finner de visemenn den de har følgt mens han skinte på himmelen, skrikende i krybben. I dag ser de foran seg, svøpt i et klede, den de har ventet på lenge mens han bodde skjult blant stjernene. I dag fylles de visemenn med dyp undring over det som de ser: himmelen på jorden, jorden i himmelen, menneskelighet i Gud, Gud i menneskelighet, den som hele universet ikke kan omfatte; nå fanget i et ørlite legeme. Idet de ser, tror de uten å stille spørsmål, noe deres symbolske gaver gir vitnesbyrd om: røkelse for Gud, gull for en konge, myrra for den som kommer til å dø…" De hellige tre konger gjenkjenner i spebarnet Jesus den sanne konge som Salme 72 forteller om. Matteus vil gjerne vise at de profetiske ord om at herskeren som skal våke over Israel må komme fra Betlehem i Juda, har gått i oppfyllelse. Matteus legger stor vekt på oppbyggingen av dette avsnittet. Han lar stjernen stanse akkurat over stedet der Jesus befinner seg. Seks viktige verb beskriver de vise menns handlinger: de går inn i stallen og ser barnet og hans mor Maria; de faller på kne og tilber ham; de åpner skattkistene sine og tilbyr ham gaver av gull, røkelse og myrra. Hør på rekkefølgen av tre par verb: gå inn og se, falle på kne og tilbe, åpne og tilby.

Matteus beskriver bevegelsen av å gå inn i huset og se, ved å bruke språk som er veldig likt språket som Johannes bruker for å beskrive oppdagelsen av Jesu oppstandelse. Peter og Johannes løper til graven; de går inn og ser-og tror. På grunn av det de har sett, den tomme grav, tror de at deres Herre har oppstått fra de døde. På Epifani går de vise menn inn og ser barnet. På grunn av det de har sett, et nyfødt spebarn, tror de at de har funnet Gud legemliggjort. Denne trosbekjennelsen fører til det følgende verbpar: de faller på kne og tilber kongenes Konge. Når vi gjenkjenner vårt livs Herre, kanskje i et "tomt" øyeblikk eller i en annen persons alminnelighet, blir vi rørt til å hylle ham med ærefrykt. Til slutt leder denne ærefrykten oss til å åpne våre skattkister og tilby skattene til Herren. Hva betrakter du egentlig som dine kosteligste skatter? Kan du med åpne hender tilby dem til Herren Jesus, med tillatelse til å gjøre hva som helst? Måtte denne festdag unne enhver av oss nåde til å gå inn og se mysteriet, til å falle på kne og tilbe, til å gi ære ved å åpne oss selv og ofre alt vi er. I noen kulturer og kristne tradisjoner, er tiden til å gi gaver ikke jul, men epifani. De vise menn gir gull, røkelse og myrra-rare gaver for et spebarn. Hva kunne Jesus gjøre med slike gaver? Hvor ofte har vi gitt Jesus meningsløse gaver fra vårt overfladiske liv, og lurt på om våre gaver har noe egentlig verdig? Tradisjonelt blir de vise menns gaver tolket som gull som kjennetegner en konge, røkelse som ærer det guddommelige nærvær og myrra som forutsier Jesu begravelse i bekjennelse av hans misjon som Messias. Kristi guddommelighet åpenbares i og gjennom hans menneskelighet i de tre begivenhetene som epifani minner oss om (dåp, bryllupet i Kanan og de hellige tre konger). Epifani kaller oss til å erkjenne hvem og hva vi egentlig er. Samtidig som lyset vekker oss til opplevelsen av Jesu guddommelighet, skinner det også i oss, og skjenker oss forståelsen av at enhver er kallet til å bli guddommeliggjort. Når vi gir gaver, kan vi spøre oss selv om gaven kan åpenbare den andre som han virkelig er. Hva kan vi gi, i stedet for gull, som vil bekrefte den andre som en kongelig arving? Hva kan vi gi, i stedet for røkelse, som vil hjelpe den andre til å gjenkjenne guddommeligheten han allerede er bærer av? Hva kan vi gi, i stedet for myrra, som vil fremkalle en annen persons sanne misjon i livet? Epifani er åpenbaringen av Jesu og av vår egen guddommelighet. Maria i Kanan sier "Det han sier dere, skal dere gjøre." Hun har allerede samtykket i å frembringe fødselen av Jesus i sitt legeme. Kan du gi Gud ditt samtykke i å fremkalle Jesus i ditt legeme? Kan vi samtykke i avsløringen av legemliggjøringen, lidelsen, døden og oppstandelsen i vårt liv? Måtte epifanis flamme opplyse vår oppfatningsevne og gjøre oss villige til å delta i påskens mysterium, uansett hvilken form det tar. De vise menns reise er også et bilde på vår egen åndelige reise. T.S. Eliot, i sin Journey of

the Magi, minner oss på at reisen for å finne og tilbe Jesus inkluderer tretthet og kjedsommelighet. Vi må være standhaftige i det som ser ut til å være alminnelig, uklart og besværlig. A cold coming we had of it, Just the worst time of the year For a journey, and such a long journey; The ways deep and the weather sharp, The very dead of winter. And the camels galled, sore-footed, refractory, Lying down in the melting snow. Det er ikke bare det som er opplagt åndelig, men ofte det som er ubetydelig og upåaktet, som fører til det evige liv. Det er målet som er viktig, ikke vår særskilte sti. Vi trenger ikke å være konger som rir på kameler i ørkenen, for å lykkes i å finne Jesus. Matteus sier at de hellige tre konger vendte tilbake til sitt eget land via "en annen vei" enn den de hadde kommet. Det betyr at vårt liv forandres etter at vi har kommet Herren i møte ved troen. Når vi gjenkjenner det guddommelige i oss selv og i hverandre, er vi forandret når vi går tilbake til hverdagslivet. Stjernens lys er veldig viktig for å veilede de vise menn. En stjerne får sin kraft ved nukleær fusjon. Det betyr at to hydrogenatomer blir til et heliumatom. Denne kjernereaksjonen gir nok kjerneenergi til å la en stjerne stråle i millioner av år. Det er den uavlatelige omdannelsen av hydrogen til helium som produserer lys. Kanskje er kristne menneskers stadige små omvendelser etter ethvert møte med Herren, det som gjør oss til verdens lys. Noen blir kyniske over all denne gavegivingen i vårt materialistiske samfunn. Blant alle de stappfulle strømpene, de avrevne innpakningspapirene og de flokete båndene, trenger vi kanskje å bli påminnet at den største gaven er barnet i krybben, at Jesus er grunnen til høytiden. Den største gaven som vi kan gi hverandre, er Jesus i vårt eget liv. Den største gaven som vi kan motta, er å få se Jesus i et annet menneske. Og selve Jesus er den største gaven fra Faderen. Kunne vi alle, sårbeinte reisende, si med spebarnet Jesus, "Abba, Abba, for en Gud!"