Alle helgensdag

Alle kristne er kalt til å være gjæren som gjennomtrenger verden og bidrar til dens forvandling. Vi gjør det ved å være profeter som utfordrer dagens kultur. Evangeliets verdier er kanskje best uttrykt i Bergprekenens Saligprisninger som er forkynt på Alle helgensdag. Vi er vant til å betrakte helgener som de som Saligprisningene beskriver; Helgener er de fattige, de som sørger, de tålsomme, de som hungrer og tørster etter rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred og de som blir forfulgt akkurat fordi de handler etter disse verdiene.

Vårt kristne, kontemplative innblikk, vårt bidrag, kan ta sitt utgangspunkt i å være rene av hjertet fordi det er disse som ser Gud (Matt 5.8). I Johannesevangeliet, soldaten ved korset som ser at Jesus alt er død, stikker sitt sverd i hans side, og blod og vann renner ut. Evangelisten henviser til profetien "De skal se ham som de har gjennombåret." Et kontemplativt liv er et liv tilbragt ved å se på ham som er gjennombåret. Johannes sier i kapittel 14 at Jesus sender sannhetens Ånd som Verden ikke ser. Jesus forlater verden, og om en liten stund ser ikke verden ham mer. Men vi, hans disipler, ser ham, for han fremdeles lever.

En annen måte å tolke Saligprisningene på er å betrakte helgenene som de som ser Jesus. De ser på ham i de fattige, i de som sørger, i de tålsomme, i de som hungrer og tørster etter rettferdighet, i de barmhjertige, i de rene av hjertet, i de som skaper fred og i de som blir forfulgt. I sitt første brev sier Johannes, "Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er." En helgen er en som allerede ser ham som han åpenbarer seg i disse forferdelige forklærne. Kanskje det å være en helgen innebærer begge deler; å være selv de som Saligprisningene beskriver, og å være de som ser på Jesus i andre som er velsignet på disse måtene, fordi en helgen kjenner seg igjen i dem.

Å kunne se Gud er avhengig av vår evne til å holde oss åpne for å se ham hvor som helst, særlig i uventede situasjoner og på uventede steder. Det er virkelig ristende å møte den levende Gud som er så annerledes enn bildene av Gud vi har forestilt oss.

I fjor fikk vi en abbed på besøk som ikke kunne noe som helst i kjøkkenet. En kveld hadde han lyst på småkaker til dessert. Han fant og åpnet en pakke med brune, runde ting inni, og smakte på en. Til hans overraskelse, var det ikke søt og sprøtt som han forventet, men var seig og smakte litt rart. Det var en fiskekake.

En gang i mitt tidligere kloster kom biskopen til middag. Det manglet margarin på bordet. Ei nonne gikk til kjøkkenet for å hente margarin til biskopen. Hun tok en margarineske ut av kjøleskapet og åpnet den for biskopen. De stusset da de ikke så noe gult og smøraktig, men rester fra gårsdagens middag; erter og gulrøtter!

En annen gang en besøkende prest ville ha kaffe au lait. Han tok melkekartongen ut av kjøleskapet og begynte å helle melken inn i kaffen. Det som kom ut av melkekartongen var små markjordbær som noen hadde sanket i den tomme kartongen. Han mente det var bisarr.

Disse vitsene kan være opplysende når vi tenker på hvordan vi gjenkjenner Gud. Vi har visse forutsetninger når vi åpner kjøleskapet eller begynner stille bønn. Småkaker skal være søte. Det som det står "margarin" på skal ha margarin inni. Vi forventer at melk skal være flytende, hvit og kald. Men noen ganger det som i virkeligheten fosser ut av boksen er noe helt annet. Vi har noen visse forventninger når vi går i kirken. Gud har vist seg før på en måte som vi er blitt vant til. Vi har erfart Guds nærvær via visse etablerte rutiner. Og å etablere disse gode vanene kan ha kostet dyrebart strev. Men noen ganger det som møter oss i opplevelsen som heter "Gud" er noe ganske annerledes og uventet. Det er et tegn på å vokse i det åndelige liv og at en blir mer kjent med den levende Gud.

St Benedikts regel påstår at Herren ofte kunngjør sin vilje gjennom den yngste i samfunnet. Dette kan tolkes som ikke bare via den yngste, men også via noe uventet. Det kan være et medlem i kirkesamfunnet som det er vanskelig å komme overens med, eller en person som ikke er flink eller som ligger litt utenfor det som skjer, eller noen som enkelt og greit har forskjellige behov enn jeg (kan det være mulig??!). Salig den som kan kjenne Gud igjen når Gud fosser ut av denne esken som vi har satt feil etikett på!

Jeg mener vi kan være takknemlig for vår situasjon i dagens kirkesamfunn i Norge. Jeg tenker på søstre lik Moder Teresa som opprettet en ny orden etter å ha hørt Den hellige Ånds kall til et nytt behov eller en ny tjeneste som ingen hadde sett før. Mange grunnleggere har blitt saligkåret. Den katolske kirke i Norge i dag er en merkelig og spennende blanding av mange kulturer og tradisjoner. Situasjonen tvinger oss til å endre vårt bilde av Gud, hvordan vi oppfatter vårt kall og vår misjon som kristne, til og med vårt bilde av oss selv. Det er viktig at vi lar dette skje, at vi møter den levende Gud og lar våre avgudsbilder bli knust. Det er en utfordring som ikke skal overvinnes, men som vi skal leve med og gå igjennom sammen. Dette er selve livet i Gud.

Helgenene var åpne til å se og motta Gud i en uventet skikkelse. De ble henrykt da de forventet noe flytende, hvitt og kaldt, og fikk bitte små, røde, søte jordbær i stedet. Vi—alle sammen—er i ferd med å opprette et nytt kirkesamfunn i Norge. Vi alle er grunnleggere. Guds rike ser ut som noe ingen av oss har forestilt seg. Riket blir noe som vi kommer til sammen, som blir til ved å drømme sammen, drøfte sammen og bygge sammen.

Hver og en av oss kan være en helgen, dersom vi holder oss åpne til det uventede og gir Gud tillatelse til å være Gud, hvis vi lar Gud åpenbare seg på en måte vi ikke er vant til og ikke er i stand til å tenke oss. Vær forberedt neste gang du åndsfraværende går til kjøleskapet eller i kirken. Du vet egentlig aldri hva som kommer ut av boksen du hittil har kalt "Gud".