Fastetiden: Hvem napper deg i ermet? Av Søster Sheryl Frances Chen, OCSO

Cistercienserne blir ofte betraktet som eksperter i selvfornektelse. De fører krig mot onde makter ved å være trofaste mot en streng livsstil. Den hellige Benedikt formaner om at klosterlivet bør være like strengt som fastetiden, men han innrømmer at få har styrke nok til å gjøre det. Jeg har aldri vært tiltrukket av forbilder for åndelig krig eller noen annen rettesnor som har med militæret å gjøre. Som idrettskvinne derimot, har jeg sansen for ordet askese som betyr trening. Da jeg var tenåring, tilbrakte jeg mye tid omgitt av gymnastikkutøvere som ofret seg for idretten. Sunn kost betydde å faste. Å trene i noen timer på gymnastikksalen hver dag var ensomt og gjorde et normalt sosialt liv umulig. Mens folk flest sov sent på lørdag, sto vi opp nesten like tidlig som munkene som gikk til vigilien. Å ta gymnastikk på alvor innebar en disiplin som siktet mot å bli fullkommen. Paulus sier kristne gjør alt dette for å vinne en uforgjengelig krans. Et sømmelig liv lærer oss å ta orden på tilbøyelighetene som tilfredstiller bare oss selv, og gjenopprette viljens opprinnelige tiltrekning til Gud. Fastetiden skal sette oss på skinnene igjen. Jeg ble katolikk stort sett fordi jeg opplevde liturgien som et kjøretøy som jeg kunne stige på og som bar meg til tilbedelse og kommunion, uavhengig av følelser. Jeg tror vi kan stige på fastetidens askese, og den kommer til å kjøre oss rette vei mot oppstandelsen, det vil si nytt liv. Jo mer anstrengende praksisen blir, jo mer levende blir utøverne. De første Cistercienserne betraktet seg ikke som sterke, men som svake som trengte en strengere tolkning av Benedikts regel for å utfordre dem til å leve klosterlivet på en ekte måte. De var nødt til å rives fra sine bekvemmelige vaner. Mennesker har en tendens til å utvikle dyder som allerede er rotfestet. Munken som "bor" i hetta si er han som ønsker ytterligere stillhet i fastetiden. Han som er tynn som en tråd er han som vil faste oftere. Vi bør ta fastetiden som en anledning til å dyrke dydene som ennå ikke er på plass. Vår menneskenatur er tilbøyelig til å redusere fastetidens strenghet. Vi må innse at disiplin er en god måte å nå målet på. St Benedikt sier vi ikke vender tilbake til Gud ved bønn, men ved lydighets arbeid. Altså innebærer hjemturen arbeid. Faktisk kan svette føre til bedre bønn. Da jeg var novise, fikk jeg ansvaret for å bake brød. Straks etter vigilien (kl. 4.30) måtte jeg kna 15 kilo deig for hånd (det var før vi fikk elektrisk mikser). Etter at de andre søstrene hadde avsluttet stillebønn for lenge siden, fikk jeg endelig tid til å gå i kirken og be. Kroppen min var så utmattet at jeg segnet om på gulvet. Jeg opplevde til min forbauselse at jeg ikke ble fristet til

å sove, men tvert imot ble satt fri for bønn. Det manuelle arbeidet gjorde meg våken og fokusert. Fastetiden kommer kanskje for tidlig i år for våronna, men hva med å rote litt i hagen? De fysiske musklene gir støtte til de åndelige. Hensikten med fastetiden er å forandre oss selv. Når vi endrer oppførelse, bruker vi startkabler for å bråstarte omvendelsesprosessen. Det endelige målet av denne prosessen er ikke å tvinge fram forbedring, men å slappe av nok til å forandre oppfatning. Vi faster for bedre å smake det som er der. Vi avstår fra gode ting for å oppdage hva som blir igjen. Vi vil ikke bli til noen som vi ikke er, men den som vi egentlig er. Vennen min, Tom, beretter om den gangen han var frivillig hjelper i en sommerleir for funksjonshemmede barn. En gutt fulgte etter ham hele dagen, hadde den ubehagelige vanen å nappe ham i ermet, til og med siklet på ham. Tom kunne ikke utstå det og ble snart klar over hvor svak hans gode vilje i virkeligheten var. Men en dag så Tom denne gutten i øynene, og Tom forsto at han faktisk elsket ham. Opplevelsen gjorde ham ikke til en helgen, men Tom oppdaget at han kunne være et halvveis sømmelig menneske. Å leve i et kristent samfunn ligner på denne sommerleiren. Vi er alle "funksjonshemmede" og har våre egne sår, uvaner og måter å forsvare oss på. Kanskje sikler vi på hverandre iblant. Men det hender enkelte ganger at vi ser et annet menneske i øynene, og vi forstår at vi elsker hverandre. Hvem napper deg i ermet denne fastetiden? "Å elske en annen er å skue Guds åsyn" sa Viktor Hugo i De elendige. Det er poenget bak fastetiden-å gi oss evnen til å se Gud, å gjøre oss flinkere til å kunne elske. Ekte bønn foregår ikke uten selvoppofrelse. Askese og mystiske opplevelser er to sider av samme sak når et menneske løper Gud i møte. Cistercienserne er kjent for å foretrekke enkel arkitektur. Du kan sitte i en Cistercienserkirke i timevis, og se lys og skygge bevege seg tvers over de hvite steinveggene og buene, søylene og kapitalene. Arkitekturen er usmykket for at lyset kan brukes som pynt. Barskheten gir oss evnen til å se det som egentlig er vakkert. Forrige juni fikk vi en irsk-amerikansk abbed fra USA på besøk. Han ble begeistret over de frodige markene på Tautra, og sa at de minnet ham om de førti grønnfargene som de snakker om i Irland. Etter som han mente snø er viktig for nordmenn, lurte han på om det finnes førti ord for snø i det norske språk. Men neste dag hadde han ombestemt seg. Han trodde det ikke var snøen, men lyset som er så viktig i Norge. Han tenkte kanskje det var mer sannsynlig at vi bruker førti forskjellige uttrykk for lys. I Pike med Perleøredobb, dikter forfatter Tracy Chevalier opp en mulig historie bak

Vermeers mesterverk Ung pike med turban. Hun beskriver piken som en tjenestepike for Vermeers familie. Griet gjør rent i mesterens atelieret, og gradvis får hun se hvordan et maleri blir til. Hun hadde gått ut fra at man simpelthen malte det man så og brukte fargene man så. Men mesteren begynner med feil farger-sort i stedet for blått, oker i stedet for gult, rødt i stedet for sølv. Hun oppdager at når lyset skinner på veggen, er det ikke rent hvitt, men inneholder mange farger. Hun ser grundigere, og skimter omsider at det finnes noe blått og litt gult og litt grønt også. Hun føler at hun ser lyset for første gang. Jeg tror det er det samme med mennesker. Å leve et kristent liv betyr at du lærer å se under overflaten. Mennesker kan se ganske like ut, opptatt av de samme bekymringene og de samme samtaleemnene. Men fastetiden lærer oss å se dypere og treffe andre nærmere hjertet. Vi oppdager hvert menneskes skjønnhet som ofte ligger i lagene av farge som mesteren har lagt. En natt klarte den besøkende abbeden ikke å sove. Han sto opp, og skrev det han hadde på hjertet. Neste morgen da vi møtte, leste han høyt et avsnitt om hver av oss, hvor han nevnte hva han beundret i hver søster. Det var svært oppmuntrende, og en gave til oss alle. Han hadde sett etter de subtile, gjemte fargene som lå under overflaten. Det sies at lyset på Tautra er spesielt. Fastetiden er en kontemplativ årstid når vi ser etter fargene både i naturen og i hverandre. Jeg foreslår at det kunne være en fastetidens disiplin-og en glede–å fortelle andre om den indre skjønnhet du ser i dem, hvor vakre de egentlig er. Askese bør provosere en krise hver gang vi behøver en. Da jeg holdt på med midtlivskrisen, fikk jeg et brev fra den første veilederen min. Han kommenterte: En gang overga du livet til Gud. Nå overtar Gud livet. Det er lett å ofre deg selv, å avlegge løfter og begynne å leve etter dem. Men så styrer du ikke lenger livet ditt. Du klarer ikke å lykkes, hvor ærverdige idealene enn er. Og der er Gud-nærmere, mer aktiv enn noengang-men kjent som langt borte og mer inaktiv enn noensinne. Du mangler retning og mister kontroll. Du føler deg utilstrekkelig til å fullføre noe som helst. Dette er det sikreste tegn på at det er Gud som står bak dette, fordi du aldri ville velge å leve på en slik måte. Livet ditt er Guds, og Gud vil forårsake hva det måtte være for å lære deg det. Målet bak askese er å føre oss til et sted hvor Gud klarer å ta alt fra oss. Vi samtykker i en død som må skje. I konsekrasjonens øyeblikk i Den Episkopale kirkes liturgi, bryter presten hostien og løfter halvdelene atskilt fra hverandre. De som tilber ser tomheten; den Gud som utøste seg selv. Fastetiden bør være en tømming, en tapping av det som står Gud imot. Den hellige Bernard påstår at det ikke er nok å leve et strengt liv i kort tid; en må leve sømmelig i

årevis. Det tar tid å bli sikker på at du vil ta den kristne livstilen på alvor. Hvert år får vi fastetiden for å gjenopprette forsettene våre. Når du blir så tom at du ikke har noe igjen å miste, finner du friheten, fordi du mister evnen til å være redd. Jeg avslutter med en lignelse fra Simone Weil. Når du begynner reisen mot Gud, befinner du deg i en hule. Stien er opplagt og du trer dypere inn uten vansker. Snart blir stien smalere og krokete. Du er nødt til å trekke deg opp noen steder og kravle andre steder. Plutselig går det opp for deg at det ikke finnes noe lys! Men du har kommet så langt at du ikke greier å finne veien tilbake. Du har ikke annet valg enn å fortsette mot senteret. Det er mørkt, og det blir vått. Du glir og sklir og støter mot steiner. Du puster tungt og klærne blir opprevet. (Jeg tror hulen er fastetiden.) Du aner at du har gått deg vill og du tviler på om det var klokt å starte hele dette foretaket. Du sliter, men du kan ikke gå tilbake. Du raver videre og lurer på når dette kommer til å ta slutt. Idet du tror du ikke klare å holde ut lenger, snubler du inn i et digert rom fullt av lys. Gud er midt i rommet. Før du rekke å oppfatte hva som foregår, slår Gud ned på deg. Gud spiser deg og tygger deg ubønnhørlig og spytter deg ut-foran hulens inngang! Og der venter du ivrig på andre som du mildt dytter inn…