Harry Potter og Kjærlighetens Kalk

Dersom du-sammen med alle femteklassinger i det ganske land-er med Harry Potters på hans spennende opplevelser, da vet du at Harry hadde det fælt da han bodde hos tanten og onkelen sin i Privet Drive. Helt til han fikk innbydelse på den ellevte bursdagen sin om å gå på Hogwarts School of Wizardry. Harry er en trollmann, skjønner du. Han visste det ikke selv fordi han hadde vokst opp hos Dursleyene, som er Mugglere (Mugglere er alle mennesker som ikke er trollmenn). Like før hans andre år på Hogwarts, hjelper Harrys venn Ron Weasley ham til å flykte fra Privet Drive, og Harry besøker Weasleyfamilien, som er trollmenn. Lat som om du var en trollmann men ikke visste det. Hvordan kunne du da få vite om at du var hos trollmenn eller hos Mugglere? I trollmennenes hus dukker det rare og uforutsigelige opp overalt. For eksempel speil som snakker og gjenferd som klirrer, og beboerne vet ingenting om alminnelige Muggle-ting: som elektriske kontakter og Den kongelige post. Men den største forskjellen som slår Harry, er følelsen av at alle som bor i trollmennenes hus liker ham. Evangeliet for den femte søndag i påske (Joh. 13.31-35) ligner på oppdagelsen av at du er trollmann og ikke en Muggle. Vi vet at vi er Jesus’ disipler gjennom vår nestekjærlighet. Første lesning fra Apostlenes gjerninger (14.21-27) beretter om noen reiser og forkynnelser av Paulus og Barnabas. Teksten sier at Paulus og Barnabas gikk tilbake til Lystra etter at de hadde kunngjort det glade budskap i byen Derbe. Teksten nevner ikke at Paulus hadde blitt steinet i Lystra. Dagens avsnitt kommer etter denne scenen i Lystra: Paulus og Barnabas helbredet en lam person; Lystras folk trodde apostlene var guder og ville ofre til dem. De kalte Barnabas for "Zeus" og Paulus for "Hermes". Paulus og Barnabas sto på at de bare var mennesker og at ære og hyllest skulle bli gitt kun til den ene, sanne, levende Gud. Da hendte det at noen Jøder fra Antiokia kom til Lystra, steinet Paulus og slepte ham utenfor byen og trodde han var død. På tross av alt, gikk Paulus og Barnabus videre til Derbe for å forkynne evangeliet, og nå tar vi opp tråden i historien. Paulus og Barnabas går tilbake til Lystra, hvor de nettopp hadde unngått å bli drept. Forståelig nok følte de seg kallet til å forsterke disiplenes ånd og oppmuntre dem til troens utholdenhet: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler." Troen betyr mottagelsen av konsekvensene som troen på Kristus fører til, hvordan vi lever evangeliets verdier hver dag. Det betyr å vise for andre at vi har gitt vårt liv til Jesus Kristus. Paulus og Barnabas har nylig opplevd slike prøvelser som kreves av troende for å gå inn i riket, det vil si, frelsen. De fortsetter standhaftig å forkynne det glade budskap og sette mot i andre som har blitt kalt til å være disipler, til å fortsette på denne veien og følge Jesus. Lesningen fra Apostlenes gjerninger slutter med forkynnelsen om at Gud har åpnet troens dør for hedningene. Paulus, jøde i bunn og grunn, vet nå at det er mulig for hedninger til

å gå inn i riket. Dette er en stor åpenbaring for den nyfødte kirken. Faktisk er det et vendepunkt i Kristendommens historie, og det er ikke tilfeldig at denne lesningen ligger midt i Apostlenes gjerninger. I kapittel 15 går Paulus og Barnabas opp til Jerusalem for å drøfte med apostlene og de eldste spørsmålet om disse nye hedningekristne. Sammen bestemmer de seg for ikke å forlange av kristne at de må bli jøder først. Det er den kristne kirkes avgjørende løsrivelse fra sitt jødiske opphav. Salme 145 taler om Guds omfattende kjærlighet. Herren er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger. Hele din skapning takker deg, Herre. De troende kunngjør Herrens velde til alle mennesker, ikke kun jødene. Hvert menneske er kalt til å gå inn i Guds rike, som er et rike som står gjennom alle tider. Guds herrevelde skal stå gjennom alle slekter, jøder likesom hedninger. I denne søndagens andre lesning (Åp. 21.1-5), beretter Johannes om dette rikets nyhet. "Jeg så en ny himmel og en ny jord." Det finnes fire tema i dette avsnittet: en ny skapning, en ny eksodus, en ny by og en ny tilværelse av uendelig lykksalighet. Johannes så at den første himmelen og den første jorden var borte, og havet fantes ikke mer. I andre Mosebok også, er havet ikke mer, da Herren delte Sivsjøen i to og Israelittene gikk igjennom på tørt land. Eksoden var en ny skapning. Johannes så det nye Jerusalem stige ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Dette bildet av den nye byen forener det himmelske og det jordiske, og bruker bildet av ei brud for å gjøre den himmelske byen mer menneskelig. Bildet gjenspeiler profeten Jesaias forutsigelse (62.4-5) om at Gud vil kle Israel med frelsens drakt, som ei brud pyntet med sine smykker. Nå hører Johannes, "Guds bolig er hos menneskene." Ordet som betyr bolig har samme opprinnelse som shekinah, den synlige åpenbaringen av Guds nærvær som Gud lovet. Gud var med Israelittene i ildstøtten og i skyen, og dette nye nærværet er enda bedre enn Guds bolig i paktkisten. Det er nå like fortrolig som det ekteskapelige båndet mellom brud og brudgom. I dette nye ekteskapet mellom Gud og hans folk, skal det ikke finnes mer død eller sorg, skrik eller smerte, fordi disse tilhører den gamle ordningen. "Se, jeg gjør alle ting nye." Den nye skapelsen omfatter hele jordens forvandling til en velsignelse; dette er det motsatte av Adams og Evas forbannelse i Edens hage. Nå, istedenfor døden, tungt arbeid, smerte og tårer, kommer ekteparet den nye himmelen og den nye jorden til å nyte uendelig lykksalighet. I lesningen fra evangeliet (Joh. 13.31-35), forteller Johannes om Jesus’ nye bud til hans disipler: Dere skal elske hverandre. Jesus sier at han er hos dem ennå en liten stund. Etter at han har fart opp til himmelen, må hans disipler fortsette å elske hverandre på den samme

måten som Jesus har elsket dem. Alle vil gjenkjenne disiplene til Jesus, hvis kristne viser kjærlighet til hverandre. I den nye tilværelsen kommer alle til å se dette kjennetegnet av kristne disipler. Det er underforstått at vi ikke klarer å være kristne alene. Det trengs minst to personer for å frembringe kjærlighet mellom seg. Kristne må leve i et samfunn for at Guds utøsende kjærlighet skal finne uttrykk i tjeneste og godhet til andre. Den kristne kjærligheten eksisterer alltid i forhold. Når våre forhold preges av kjærlighet, forkynner vi det glade budskapet som er Jesus Kristus. Hvordan kan kjærlighet være et bud? I det gamle testamente, var Dekalogen et symbol på pakten mellom Gud og Israel. Dette nye budet er et tegn på den nye pakt. Den nye pakt som er forseglet med Jesus’ blod viser at kjærligheten er mer enn et bud-den er en gave. Jesus er kilden til gaven som består av den kjærligheten som kristne viser hverandre. Jesus’ kjærlighet skaper kristent samfunn. På hvilken måte er budet nytt? Noen lærde erklarer at Jesus’ lære er ny fordi han gir budet om nestekjærlighet prioritering-bare budet om å elske Gud står foran det. Også fordi Jesus definerer "neste" på bredt vis. Men kjærlighetens buds nyhet er egentlig grunnlagt på den nye pakt, som er preget av kristnes fortrolige forhold til Gud. Gud bor ikke i en paktkist i ørkenen, men blant sitt folk. Fortrolighet med Gud, som er lik ekteskapet, skaper kunnskap om Gud, som er lik kjærlighet. Å kjenne Gud er å elske ham; å kjennes av Gud er å elskes av ham. Kunnskapen om Gud som kristne kan få, er ny fordi vi ikke visste utstrekningen av Guds kjærlighets overdådighet inntil han hadde gitt sin egen sønn for oss. Er det vanskelig eller lett å elske? Teolog Frederick Buechner sier at kjærligheten er den mest maktfulle og den mest maktesløse av alle makter. Det er den mest maktfulle fordi det er den eneste som kan overvinne den uinntakelige festningen som er det menneskelige hjertet. Det er den mest maktesløse fordi den ikke kan gjøre noe unntagen ved samtykke. Å si at kjærlighet er Gud er romantisk idealisme. Å si at Gud er kjærlighet er enten dråpen som får begeret til å flyte over, eller den ytterste sannhet. I den kristne oppfatning, er kjærlighet mer en gjerning av viljen enn en følelse. Lesningen fra Apostlenes gjerninger viser noe av det som trengs på den utfordrende veien som heter å elske. Paulus og Barnabas går opp til Jerusalem for å rådføre seg med andre om de nye hedningekristne. De måtte overveie, be og samtale for å finne et livgivende svar. Til slutt følte de seg veiledet av Ånden til ikke å pålegge andre sine egne erfaringer (å være gode jøder før de kunne bli kristne). Dette betydde at deres eget syn på hva kirken var og er i ferd med å bli, måtte utvides. På samme måte kreves av vårt livgivende svar til en annen at vi gir opp vår egen erfaring og ikke pålegger våre egne idéer. Andre er kanskje veiledet på en

annerledes men like riktig vei. Dagens salme nevner noen trekk ved Guds kjærlighet, som vi må etterligne. Det er nådig, barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Paulus’ praktfulle hymne om kjærlighet som står i 1. Kor. 13 gjør beskrivelsen fullkommen. Dette er den kristne kjærligheten. Johannes’ syn i Åpenbaring gjenlyder Jesaia 65.17: "Jeg skaper nye himler og en ny jord; fordums ting skal ikke komme i hu." Dette gir oss et annet spor på hva vår kjærlighet bør være. Vår plikt til å elske gjør forsoning og tilgivelse nødvendig. Når dette er tilfelle, er du klok hvis du ikke trekker konflikter og uoverenstemmelser fra fortiden inn i samtalen. Slik får begge sider en ny start. Ved å slå det himmelske og det jordiske sammen, har Gud gjort det mulig for oss å elske likesom han elsker. Vi er påbudt å elske hverandre, fordi etter Jesus’ himmelfart, må vi treffe Jesus i de som er hans etterfølgere. Verden skal gjenkjenne den kristne kjærlighets særegenhet. Måtte vi leve slikt at, vi, som Harry Potter, vet hvem vi egentlig er, og at Mugglene får vite hvem vi er ved den kjærligheten vi viser hverandre.

Av Søster Sheryl Frances Chen, OCSO