Jesu hjertefest

Av søster Sheryl Frances Chen, O.C.S.O.

Et av forbildene som kirken trekker frem for oss ved Jesu Hjertefest er Den gode hyrde som forlater de nittini rettferdige får til å lete etter sauen som er kommet bort. Han bærer den tilbake på skuldrene sine. Vi kristne som prøver å etterligne Jesus kan få godt av dette forbildet; hvordan vi kan være hyrder for hverandre i kirkens samfunn. Profeten Ezekiel sier: De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet bort fra hverandre, vil jeg føre tilbake. De som er skadet, vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. En hyrde leter etter den andre, fører de skilte tilbake sammen, forbinder deres sår og styrker de syke. Vi etterligner Jesus når vi tar vare på hverandre, sørger for hverandre, forsoner oss med en som vi har skadet, møter den andre halvveis, skaffer det som den andre trenger og er mild mot den andres skrøpelighet.

Dette bildet, laget av en Teresasøster i Spania i den 20. årshundre, er ved første øyekast tilsynelatende et alminnelig hellig bildet av Den gode hyrde. Dersom en ser nøyere på det imidlertid, legger en merke til lammet som slikker hyrdens sår. Han er selv Guds lam.

Jeg tror Jesu sår har noe å lære oss i vårt liv som kristne. Det finnes gjensidig hjelp og helbredelse mellom hyrden og fårene. På bildet holder hyrden lammet bare med sin høyre hånd. Hans venstre hånd bærer hyrdens stav. Det er lammets eget legeme rundt hyrdens nakke som sørger for at det ikke rambler ned fra skuldrene. Jesus for sin del legger hodet på lammets legeme som på en pute. Han som ikke hadde noe sted å hvile sitt hode hviler faktisk sitt hode på legemet til en som har gitt ham noe bry. Hyrden har måttet bruke energy til å lete etter det bortkomne lammet. Sannsynligvis har dette innebåret å måtte gå en omvei i ødemarken. Det var en endring i dagens planer for at saueflokken kunne beite, og en forandring til de vanlige gjøremålene til hyrden. Dersom vi holder fast til Jesus og legger oss rundt hans nakke, får vi adgang til hans sår som nærer oss. Kanskje er det akkurat den personen i samfunnet som forårsaker noe bry for oss, som koster oss energi og er grunnen til noen endringer i våre planer for dagen, som blir til den som vi kan hvile på. Det er et mysterium som er livgivende, dersom vi godtar i troen at Guds milde forsyn har sendt oss denne "trøbbelen".

Lammet slicker såret, noe som renser og lindrer det. Hyrden som vil forbinde andres sår, er såret selv. Ved å slikke blodet, drikker lammet av frelsens kilder. Brevet til Romerne forkynner at dette er blodet som rettferdiggjører oss og redder oss fra Guds vrede dom. Selv i sitt oppstandne legeme viser Jesus sårene han fikk da han gjennomgikk sin lidelse. Såret i hans hånd er fremdeles åpent. Jeg forestiller meg at hyrden tilbød sitt sår til lammet, likesom han

gjorde med apostelen Tomas. Her er jeg. Rør ved meg. Smak meg. Alle dere som tørster, kom og drikk!

Det som vi mennesker har felles er vår menneskelige tilstand. Vi er alle såret. Jeg tror vi kan fordype vår tilknytning til hverandre hvis vi har motet til å være sårbare for hverandre. På mystisk vis, tror jeg våre egne sår kan nære en annen person. Det viser seg at såret fortsetter å blø, og dette blodet nærer lammet som tar Jesu livsblod i mot. Tenk på et sår som vi har mottatt i fortida, enten det var rettferdig eller urettferdig. Hva har vi lært fra det? Hva strømmer fra såret som kan være livgivende for andre?

Hyrden, når han finner den bortkomne sauen, roper til vennene og naboene sine, Kom og vær glade med meg. Det blir selskap. Felleskapet blir morsommere dersom flere deler den frydefulle opplevelsen. Jesus inviterer oss som kirkesamfunn til å dele sin fryd når hver og en av oss blir båret på hans skuldre og blir puten til hans hode. Hver enkelt får muligheten til å drikke av hans sår. Enhver, dersom vi våger, kan la andre se våre sårbare steder, enten det er ved legemet eller oppførsel. Vi kan til og med la en annen varsomt røre ved såret, stedet hvor vi er blitt skadet. Det er et mysterium; ved å tilby våre sår til andre, gir vi liv til dem, og vi selv blir helbredet. Vår evne til å vise ekte kjærlighet øker når vi ser en annens sårbarhet. Samtidig forsterkes vårt mot til å vise oss selv som sårbare, og vår tendens til å forsvare oss selv minkes. Vi blir dypere forbundet som menighet når vi klarer å dele med hverandre på denne indre måten. Kjærligheten kaster frykten ut.

Under vårt siste generalkapittel, en av abbedene sa noe vakkert. Da han først ble valgt som abbed, holdt han som forbilde til oppgaven Den gode hyrde, han som er moden nok til å makte alt. Han kan veilede ham selv så vel som andre. Etter at han hadde utført sitt verv i noen år, endret han seg forbildet. Han tenkte på mannen med vissen hånd som Jesus helbredet på sabbaten i evangeliet. Jesus ber ham om tre ting; om å stå midt i folkemengden, om å komme frem og om å rekke ut hånden slik at han kan helbrede den. Mannens visne hånd var den delen av hans kropp som han mest skammet seg over og Jesus ba ham om å blotte den for mengdens blikk. En hyrde er en som er såret, og har motet til å synliggjøre sin største svakhet midt i samfunnet.

En cistercienserforfatter i vår tid, Michael Casey, sier Kontemplasjon er frukten av bade radikal ærlighet med en selv og av mildhet til andre. Idet vi ser Faderen med Kristi øyne, blir vi henført ved kontemplasjon. Når vi ser mennesker med de samme øynene, oppdager vi at vi blir dratt inn i medfølelse. Kontemplasjon og medfølelse kan ikke skilles. Kjærligheten er én. Kjærligheten som Ånden fyller våre hjerter med, forener oss med Gud og samtidig forsterker vår solidaritet med våre medmennesker. Vi gjenkjenner at de er elskelige. Vi bærer hverandres byrder med sinnsro og til og med glede.

Cistercienserfedrene skrev at Jesu side ble åpnet for at vi må finne veien inn til hans hjerte. Vårt hjerte blir til Jesu hjerte. Vårt hjerte blir utvidet ved kjærligheten som bærer alt, utholder alt og tåler alt. Å kunne tåle hverandres svakheter blir lettere, og selv en glede, fordi da er vi Kristus lik, hvis hjerte sannelig var menneskelig, og gjennombåret av både våre synder og vår

kjærlighet. Beatrice av Nazaret (1200-1268) sier de som går inn i Jesu hjerte finner friheten til å være egentlig dem selv.

Hun er lik en fisk som svømmer i havets bredde og hviler i dybdene. Hun er lik en fugl som flyr i himmelens rom og høyder. Derfor opplever hun sin ånd spaserende fritt i kjærlighetens dybde og rom og høyde.

Denne skulpturen heter Jesus som tilgir Peter. Den ligger ved Church of the Primacy of Peter i Israel. Jeg legger merke til hyrdens stav. Det er vanskelig å skue på grunn av skyggene, men Peter tar tak i staven som om sitt liv er avhengig av den. Han våger ikke å røre ved Jesus. Det er staven som skal reise ham opp fra knærne. Dette er en annen måte vi kan være hyrder på; ved å tilgi hverandre. Staven som dirigerer og veileder, og noen ganger straffer, er den kalde realiteten som setter navn på den skaden som må tilgis.

Måtte dagens fest gi anledning til enhver av oss til å gå inn i Jesu knuste legeme ved et av hans mange sår. Måtte vi få hvile der, nær hans hjerte. Måtte vi gå dypere inn i legemet som er kirkens samfunn—hvis vi våger—gjennom en annen persons sår. Måtte vi finne der, i midtpunktet, vårt hjerte som er Jesus’ eget.