Jomfru Maria og tomhet

Jomfru Maria og tomhet Adventstid er Marias tid. Vi venter sammen med henne på at Jesus skal vokse inne i henne og i oss, og bli født. Som alle mødre vet, kan fødselsprosessen ikke skyndes. Vi må kunne tåle spenning, og bare vente til tiden er inne. Gaver kan ikke pakkes opp, klosteret kan ikke gjøres i stand før det riktige, liturgiske tidspunktet. Advent, like svangerskap, har sin egen rytme. Hvorfor er Maria så viktig? Hvorfor valgte Gud henne for å bære sin sønn? Hør på beretningen om budskapet til Maria (Lukas 1, 26-38). Engelen tiltalte henne "du som har fått nåde." Vi synger i liturgien, "Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg." Full av nåde. Det betyr at hun var tom før. Jeg tror at Gud valgte henne nettopp fordi hun var tom. Jo, men enhver jomfru er tom, ikke sant? Hva er særegen med Maria? Jeg tror at hun var spesielt tom for Herren. Hun sa, "Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt." Maria ventet på Herren, og forventet å bli fylt av ham. Vi ber Davidssalme 122 under Sekst: Som tjenerens øyne følger sin herres hånd,* som tjenestepiken følger sin frues hånd, slik følger våre øyne Herren, vår Gud, * inntil han er oss nådig. Vi prøver å være lik Maria, absolutt tilgjengelig til Herren. Jeg mener det er viktig å vente på Herren, og forvente å bli fylt av hans vilje og hans nåde. Da jeg holdt på med å vurdere mitt kall, likte jeg Salme 118 (119) fordi der har du 22 strofer med 8 vers hver, som handler om å elske Guds vilje. Salmen er ikke kjedelig i det hele tatt, 176 måter å vente på Guds vilje på. Hvert vers kan tas som meditasjon. Men tilbake til hovedtemaet. Å være tom for Gud. Dersom vi synes vi er full, er det kanskje hovmod. Hvis vi er full av oss selv, finnes det ikke plass for Gud. Hvis vi er opptatt med våre egne nådegaver, kan han ikke fylle oss med sin nåde. Dette er egentlig gode nyheter. De fleste av oss kjenner ikke oss selv som rike og tilstrekkelige. Når vi kjenner oss som fattige og utilstrekkelige, er vi i stand til å motta Guds nåde. Han vil at vi tømme oss ut, så han kan fylle oss. Dette betyr at vi bør ønske vanskeligheter velkommen! Når vi synes at livet vårt er ute av kontroll, at vi ikke klarer å dirigere den minste delen av vårt liv, da kommer vi nærmere de vilkårene Gud elsker å virke i. Når vi føler oss tomme, blir vi det perfekte sted for Guds virksomhet. Faktisk når vi synes vårt liv ikke er annet en et helt rot, er dette et tegn på Guds nærvær i vårt liv, fordi VI aldri ville ha det sånt. Det må være Han! Evangeliet hos Lukas inneholder mange eksemplar på tomheten som trengs for å nå Guds

rike, dvs Jesus. * Lk 9, 23-27. Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. Det er ikke lett å være tom for oss selv. Det er skremmende ikke å holde fast til selve livet, og hoppe utenfor stupet i tro på at den levende Guds hender er der. * Lk 9,57-62. Jesus krever alt. Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på. Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike. * Lk 13,22-30. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør. De som ikke er tomme, klarer ikke å gå gjennom døra til Guds rike. * Lk 18,18-30. (Les) Jesus sa, Det er én ting som mangler deg. Den rike mannen manglet en mangel. Han var ikke tom nok. Han hadde holdt alle budene, men kanskje han var stolt over det, og han hadde ikke mistet sitt eget liv. Han var for opptatt med eiendeler, og det var ikke plass for Jesus å vokse inne ham. En måte vi kan etterligne Maria på, er å prøve å være så tilgjengelig som mulig. Jeg har erfart at Gud ikke ofte sender epost. Hans vilje viser seg gjennom andre mennesker, og gjennom omstendigheter. Jomfru Maria skjønte ikke i det hele tatt hvordan hun kunne bli med barn, men hun sa, La det skje. Hun sa ja. Jeg prøver selv alltid å si ja, unntagen hvis jeg har alvorlige innvendinger. Det var hovedgrunnen til at jeg havnet på Tautra. Jeg var tilgjengelig, selv om jeg måtte gi opp min stilling og mine jobber i moderklosteret, jeg hadde ingen innvendinger, så jeg sa, La det skje. En annen gang gjaldt det min beste venninne i mitt første kloster. Hennes far hadde dødd, og hun fikk ikke tillatelse til å være med begravelsen. Dette var en påkjenning for henne fordi hun aldri kunne få slutt på forholdet. Flere måneder senere døde en av våre velgjørere som hadde nytt høy stilling i militæret. Han overlot hele boet til klosteret, og vi ble invitert til begravelsen. Jane kjente ham ikke, og egentlig brydde hun seg ikke, men hun hadde ikke noe viktig å gjøre den dagen, så hun sa, ok, jeg blir med. Da hun kom hjem, slo det henne at hun hadde nettopp begravd sin far. Og hun fikk fred. Gud kunne ikke ha gitt henne fred hvis hun ikke hadde vært tom nok til å ta i mot forslag. Det lønner seg å være like åpen som Maria til å motta livet, selv om vi undrer oss og si med henne, "Hvordan skal dette gå til?" Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. Denne retretten er kort, men jeg håper at dere får litt "tom tid" til å være i Guds nærvær. Advent er en fin anledning til å nyte tomheten som finnes i livet. Det forbereder oss enda mer på at Jesus skal formeres i oss, og bli født på ny.

God advent og god jul!