Livets Levninger

Det ble sagt om puslespillet at det lå "på det vanskeligste nivået". Det besto av et nærbilde av en ranke røde jalapeño paprikaer. Bildet var skåret i tusen biter. Alle bitene hadde den samme, strålende rødfargen. Vi spredde dem ut på det største bordet vi kunne finne, og prøvde å løse det i mange dager. Selvfølgelig ble vi ferdige med ytterkanten først. Bare noen få biter har den helt rettlinjete kanten. Selv om det er fristende å tvinge en puslebit sammen med en annen nesten tilsvarende størrelse, vet vi at til slutt vil disse "nesten, men ikke helt riktige" løsningene bare utsetter puslespillets riktige løsning. Deretter angrep vi den tilsynelatende umulige blandingen av like, jalapeñorøde stykker. De som hadde erfaring med puslespill visste hva de skulle lete etter, og hadde den nødvendige tålmodighet. Jeg derimot, ville gjentatte ganger klemme to stykker sammen, som om jeg kunne få dem til å passe sammen. Jeg syntes det så ut som det var for mange puslespillbiter. Jeg lurte på om det var fåfengt å tilbringe så mye tid på å lage et bilde av en ranke jalapeño paprikaer. Hvem brydde seg om det? De andre syntes det var morsomt og slappet av, men jeg følte meg frustrert over ikke å bli ferdig med dette "vanskeligste" puslespillet på kort tid. Til og med etter at det var fullført og lå der på bordet, strålende i all sin glitrende rødhet, var jeg fremdeles skuffet over at puslespillet ikke hadde latt seg løse på kort tid. Evangeliets lesning for den syttende søndag i det alminnelige kirkeår er Johannes’ fortelling om mettelsen av de fem tusen. (Det er klart i teksten hos Matteus at fem tusen menn ble mettet. Kvinnene og barna i mengden var ikke med i tallet.) Husk omstendighetene for dette fødemiraklet. Markus beretter for oss at mengden forlangte så mye av apostlene at de ikke engang hadde tid til å spise. Jesus drar tvers over Galilea-sjøen og en folkemengde på fem tusen følger ham. Istedenfor en velfortjent hvile, får Jesus og apostlene en enda større folkemengde. Dette synes en typisk måte for Gud å svare på bønn. Svaret kommer på en uventet måte. Vi har lyst på en Big Mac, og vi får fem tusen flere gapende munner. Vi ønsker en liten hvilepause, og vi får overtidsarbeid. Vi leter etter litt ensomhet, fred og stillhet, og vi får det mer travelt enn før. Problemet med å være Jesus’ disippel, er at han bestandig gir et gåtefullt svar på vår anmodning. Eller kanskje stiller vi et spørsmål som ikke passer inn i puslespillet? I den første lesningen (til den syttende søndag) som er hentet fra den andre kongebok, mater Elisja ett hundre mennesker med tjue byggbrød, og det ble mat til overs. Du behøver ikke å være flink i matte for å se at dette er mulig i det alminnelige liv. Hvert menneske ville få omtrent et femtedels brød. (Og det var noe nyhøstet korn i tillegg.) Men folkemengden på fem

tusen til Jesus er femti ganger den til Elisja, og han har bare fem byggbrød (og to fisker). Som Filip beregner, ville det ta to hundre dagers lønn å kjøpe nok brød for denne store gruppen. Eukaristiens fire store verb er å ta, velsigne, bryte og gi. Jesus gjør dette med brødene og fiskene. Det står i Johannes’ tekst at han tok brødene, bad takkebønnen (det betyr å velsigne dem) og delte (gav) dem ut til menneskene mens de satt der på gresset. Med å bryte er det sikkert underforstått hvis Jesus kan gi stykker av fem brød til fem tusen. Da alle er mette, ber Jesus disiplene sine om å sanke sammen de stykkene som er blitt til overs, "slik at ingen ting går til spille." De fyller tolv kurver med smuler som er blitt igjen. Jesus ber dem ikke om å bli ferdige med alt som ligger på tallerkenene deres, men å spare brødsmulene så ingenting går tapt. Hvorfor gjorde ikke Jesus det mer nøyaktig? Dersom han visste at han ville fø fem tusen med fem brød, kunne han da ikke ha unngått det ubeleilige arbeidet å rydde opp piknikområdet? Men overmålet er en del av miraklet. Gud er så overdådig til å gi oss "mat i rette tid" (Salme 145) at han fyller livet vårt med levninger. Herrens hånd ikke bare gir oss mat. Han svarer på alle våre behov–og mer til. Vi får mer enn vi bad om, og noen ganger ser det ut som et puslespill som har for mange stykker. Gud gir oss hva vi ber om, og levninger i tillegg. Smulene og fnuggene er en del av svaret på vår bønn. Gud kan ikke gi oss brød uten å bryte det. Gud svarer på bønnen om mat, og de fem tusen mettes, men stykkene som er blitt til overs metter ikke. De er stykkene av livet vårt som ikke metter. Men de er en del av miraklet. Når vårt liv føles som mange brutte stykker, når vår nåtid ser like håpløs ut som et kaos av puslespillstykker som ikke passer, da kunne Gud virkelig fø oss. Ødeleggelsen av vårt forhold til andre, våre følelser av frustrasjon og utålmodighet fordi vi ikke ser bildets helhet, tingene i vårt liv som vi ikke forstår og som ikke metter hungeren for "livet i fullt mål", til og med mistanker om at puslespillets skaper har tatt feil og kastet noen ekstra stykker i esken–disse er ting vi rett og slett ikke har bedt om, men de er del av Guds svar på vår bønn. Disse dårlige smulene av vårt liv bør sankes og spares. De er en del av Guds mirakuløse handling. Levningene av vårt liv er et uttrykk for hvordan Jesus viser at han er Herre. Vi bruker ikke smulene som er igjen for a få det ryddig, ikke mer enn puslespillstykker som blir igjen kan tvinges til å passe inn. De kastes ikke bort eller oversees. Jesus sier at de ikke må sløses med. Jo vanskeligere puslespillet er, desto større grunn er det til å motstå fristelsen til å gripe tak i en rask og mettende løsning. Kanskje må vi gå rundt med tolv kurver fulle av smuler. Brevet til efeserne minner oss om det finnes én Gud og alles Far, som er over alle og gjennom alle og i alle. Gud er i alt i denne scenen: Gud er brødet, kurvene, levningene, disiplenes tretthet og forvirring, mengdens krav, til og med gresset for å sitte på. Gud er i alt i vårt liv: ødeleggelsen, smerten, misforståelsene, tapet av det som er bekvemmelig, delene som ikke passer. Gud ber oss om å spare dem, beholde dem, meditere over dem og leve med tolv kurver fulle av mysterium.

Brevet til efeserne formaner oss til å leve et liv som er verdig det kall vi har fått, til aldri å glemme det ene håpet av vårt kall. Brevet nevner tålmodighet og fred som dette verdige livets kjennetegn. Når vi føler oss ødelagt, kan vi gripe tak i håpet om at den evig trofaste Gud er oppmerksom på vår bønns kjerne, til tross for at vi selv ikke vet hva vi ber om. Vi kan håpe at Gud arbeider, kanskje ribber oss for gamle begrensninger for å gjøre våre oppfatninger bredere. Vi kan få forståelse for at deler av vårt liv som fremdeles er uforståelige, er enda en del av Guds mirakel som tar vare på oss og bærer oss i kjærlighet. Når vi erkjenner at vi ikke har kontroll, når vi mangler en retning å følge, når vi synes vi ikke engang kan klare å reagere på rotet av puslespillbiter i en haug midt på bordet-da er dette virkelig en stor nådegave. Erkjennelsen er det sikreste tegn på at Gud gjør noe i vårt liv. Dette er noe Gud forårsaker, fordi det er sikkert at vi ikke kan fungere i det hele tatt. Det er en anledning til å bli erfarne arbeidere innen puslespillet. Vi vet at når vi står i midten, er det det mest forvirrende. Hvis vi trenger en liten ramme å bli festet til, kan vi se utover de uforståelige småbitene til de brede omrissene som kommer til syne. Det er betydningsfullt at Jesus trekker seg tilbake alene til fjellet etter dette miraklet. Dersom Gud forsyner oss med mer enn vi kan spise, kan vi ta en pustepause og få litt perspektiv. Når vi har det mer stabilt og fornuftig, kan vi se tilbake på en "ødelagt" tid i vårt liv og se i tilbakeblikk hvordan stykkene har falt på plass. En av vennene mine som er munk og bonsai mester, beretter at det kinesiske ordet for "krise" er sammensatt av de to karakterene som betyr "fare" og "sjanse". Etter brødsmulemiraklet ber Jesus disiplene om å dra tvers over innsjøen mens han ber alene. Det blåser en kraftig vind og Jesus nærmer seg båten, gående på sjøen. Disiplene forferdes, men Jesus sier "Det er meg, vær ikke redde!" Med det samme han kommer opp i båten til dem, falt vinden til ro. Disiplene blir forundret, fordi de ikke hadde fått forstand gjennom det som var skjedd med brødene. De hadde nettopp opplevd et mirakel (skjønt det hadde ikke vært det forventete svaret på deres bønn), og allerede møter de fare og sjanse. En krise har ført til en annen. Regnskurens fare finnes, men også sjansen til å ta imot Jesus i båten og lære ham dypere å kjenne. De har ikke forstått meningen med levningene, så de blir forvirret igjen. Når det blir flo og vi føler oss overveldet av de store bølgene, kan vi reagere med å invitere Jesus til å komme opp i båten vår. Fremfor alt, oppmuntrer han oss til ikke å frykte. Frykt nytter ikke; det som er nødvendig er tillit. Kriser og puslespill bekrefter at Gud veileder oss videre, utenfor andres forventninger og utenfor våre egne horisonter, uansett hvor vidstrakte vi trodde de enn var. Det er en nådegave gitt til dem som har vært trofaste nok å fortjene å skyves videre. De må være rede til å utfordres til å rekke et nytt nivå, hvor de kan la forklaringer fare og forstå den Gud som alltid er bortenfor våre tydeligheter. Om apostlene ikke hadde adlydt Jesus i å få menneskene til å sette seg ned og begynne å bryte den magre forsyningen av brød og fisk, ville de aldri ha vært vitne til

miraklet eller sett de mange kurvene fulle av fnugg. Om de ikke hadde spart smulene, ville de ikke ha hatt noe å forstå senere. Dersom Gud gir oss en situasjon som ser helt umulig ut og som vi føler oss absolutt utilstrekkelige til å bære, kan vi lære fra dette evangeliet å sanke smerter og vårt livs stykker sammen som dyrebare bevis på at Herren utretter et mirakel i oss. Det må være Gud, fordi det ikke er oss! Vi kan stole på puslespillets skaperen, som vet hvordan det skal se ut. Det andre store eukaristiske verbet er å velsigne, å takke Gud. Vi skal være vårt kall verdige hvis, midt i en flammende jalapeño krise, vi kan takke Gud for den. Dersom vi kan ta vårt livs ødelagte stykker, og velsigne dem, skal vi, på Guds uutsigelige måte, gi brød til den sultne mengden. Vårt liv blir mat for andre. Alle som har blitt kallet er en enhet i én Herre, én tro, én dåp, étt legeme og én Ånd. Vi føder hverandre på mirakuløst vis, til og med-kanskje særlig-med vårt istykkerrevne liv. Noen bibelske kommentatorer forklarer miraklet som noe som kunne ha foregått på menneskelig vis. De sier at folket var vant til å ta med seg litt mat til å spise mens flokkene deres beitet. Miraklet var at Jesus overbeviste hver og en til å dele sin egen mat med de andre. Da enhver brakte frem det lille han hadde, var det nok til å mette alle som var til stede. Kanskje var det et større mirakel å få menneskene til å bry seg om hverandre, enn om Jesus hadde skaffet nok brød på mirakuløst vis. Men poenget er at vi ikke kan dele vårt liv med andre hvis det ikke blir brutt. Det er vårt livs smuler som er små nok til å bli godtatt og fordøyd. Takk Gud for levninger som vi ikke forstår. Takk Gud for at det ikke er vår helhet eller fullkommenhet som nærer. Takk Gud for våre uryddige smuler som er det virkelige målet med hans gavmildhet. Brevet til efeserne gir håp til fortvilete puslespillarbeidere: "si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn."

Søster Sheryl Frances Chen, OCSO