Mellom himmel og jord: april 2004

Når jeg tenker på påske, tenker jeg på hvor lettet Jesu disipler måtte ha vært da de så ham levende etter at de hadde sett ham spikret til korset. Jesu lidelse var så grusom at disiplene knapt kunne tro at han var oppstanden fra de døde. Tomas krevde å få se naglemerket i Jesu hender før han kunne tro. Da Tomas ble invitert til å stikke sin hånd i hans side, erkjente han den korsfestede som sin herre og sin Gud. Til og med oppstandelsen til Jesus tok ikke bort kjennetegnene på hans lidelse. Jeg har tilbrakt mye tid til å grunne på Jesu sår, og betydningen de har for mine egne sår. Ingen kan leve uten å bli såret. Jeg tror det vi har lidt påvirker resten av livet. Den oppstandne Kristus ble gjenkjent på sårene sine. Hvordan gjenkjenner andre meg? Ser de først mitt korte, svarte hår? Eller nonnedrakten kanskje? Eller er det noe i mitt indre, en del av min personlighet som er blitt til fordi jeg har lidt? Hvilke sår er du preget av? Forhåpentligvis lærer jeg noe hver gang jeg tar feil, og lærer av det som forårsaker smerte. En av de første og viktigste tingene klosterlivet lærer oss er å tilgi oss selv. Så kan vi tilgi andre. Jeg lærer å ha medynk og medfølelse med andre når de tar feil eller lider, fordi jeg selv kjenner meg såret. Kapittel 72 av Benedikts regel oppmuntrer oss til å bære hverandres sår. Hvis jeg har mot til å vise mine sår til en av søstrene mine, skjer det ofte at jeg lærer meg selv og henne dypere å kjenne. Når jeg ser Jesus på korset for mine øyne, er jeg trukket til såret i hans side som åpenbarer hans hjerte. Evangelisten Johannes sier at blod og vann kom ut av såret. Dette tolkes som sakramentene dåp og nattverd som er med på å gi næring til kirka. Jeg tror vi mennesker gir næring til hverandre, på mystisk vis, ved en utveksling av liv når vi har evnen til å møtes akkurat hvor vi er sårbare. Jeg har stilt meg selv spørsmålet: Hva kommer frem fra dine sår som er livgivende? På Tautra finnes det noen steiner med sprekker fulle av kvartskrystaller. Det hender at vann siver gjennom hele bergarten, langs mineralgrensene. Det er nesten som blodet i kroppen, som er tilstede overalt, men går gjennom årer. Slik går vannet gjennom sprekkene, og er først til stede ved åpne sår. Silikon og oksygen oppløses og felles ut som kvarts. Dermed blir såret "helbredet" ved denne skorpen av nydelige krystaller som glimrer i lyset. Stedet som er mest såret blir til den nydeligste delen.

William Blake sa at farger er lysets sår. Bare når lyset blir brutt, kan vi se mangfoldet av dets skjønnhet. Sårene som vi er preget av, gir oss muligheten til å bære alle regnbuens farger.