Mellom himmel og jord: aug/sept 2004

Det er skikk i klosterlivet å lytte til høytlesing av ei bok mens vi spiser middag. Hensikten er å mette kroppen og sjelen samtidig. Jeg ble imponert da vi leste ei bok av Jean Vanier som opprettet l’Arche for førti år siden. L’Arche betyr arken, et symbol på et tilfluktssted og en ny start. Vanier og likesinnete mennesker lever sammen med psykisk utviklingshemmete mennesker, og prøver å skape nye hjem som er preget av omsorg. Vanier sier at hans lærere har vært disse menneskene som samfunnet har utelukket. Det var ikke lett i begynnelsen. Vanier var redd for å vise seg utilstrekkelig når han prøvde å bli kjent med disse handikappede menneskene. Hvordan kunne han kommunisere med noen som ikke kunne snakke? Dersom de kunne snakke, hva i all verden ville de ha snakket om? Men Vanier oppdaget at disse menneskene ga blaffen i språkferdighetene hans og fagkunnskapen hans. De satte større pris på et enkelt smil, og at vannet i badekaret hverken var for varmt eller for kaldt. De var ikke i stand til å jage etter makt, penger, kunnskap, suksess eller sosial status. De foretrakk å legge vekt på varme forhold med andre mennesker. Livstilen i L’Arche flytter fokus fra selvopptatthet til menneskets grunnleggende skjønnhet. Alle er sårbare og trenger nestekjærlighet. De som ikke har muligheter for å gi til andre, gir seg selv, og det er en mer dyrebar gave. Assistentene i L’Arche blir ledet ut av konkurransens verden til gjensidighetens og medfølelsens miljø. Jeg, som vokste opp vant til å motta ros fordi jeg var flink og hadde evner på mange felt, tok imot Vaniers ord som svært utfordrende. Gud bryr seg egentlig ikke om jeg kan flere språk eller kan føre regnskap. Jeg tenkte tilbake på de første dagene etter at jeg hadde gått inn i klosteret. Cistercienserne er kjent for å bevare stillheten. Jeg måtte lære meg å holde munnen lukket. Men som noviser lærte vi å kummunisere på en dypere måte. Ofte lå så mye bak et smil; støtte, oppmuntring, medlidenhet, bekreftelse på at vi gikk sammen på en vei til Gud som var verdt enhver pris. Det viktigste i klosteret og i livet er å oppdage hvor mye vi har felles med alle mennesker, og å fremkalle livet i hverandre. Vi er langt mer like på grunn av vår menneskelighet enn forskjellige på grunn av alder, kjønn, kultur eller religion. Vi har alle våre handikapp. L’Arche minne oss på det vi alle har felles. Når nonnene på Tautra ber om fred, mener vi at vi må begynne med våre egne hjerter. Felleskapet i L’Arche og i klosteret er to måter å forandre verden på, ett smil og ett hjerte av gangen.