Mellom himmel og jord: feb 06

En venninne i USA sendte oss filmen "March of the Penguins" (Pingvinenes marsj) laget av National Geographic. DVD’en forteller den forbløffende historien om hvordan pingvinene overlever i Antarktis. Keiserpingviner er fugler med i overkant av 50 fjær pr kvadrat centimeter, men de flyr ikke. De hører hjemme i sjøen og kan svømme under vannet i 20 minutter uten å trekke pusten. Om sommeren spiser pingvinene seg mette for å forberede seg på den lange vinteren. Når hekketida nærmer seg, begynner pingvinene å marsjere i en lang parade over isen mot den tradisjonelle hekkeplassen. Den er 11 mil unna, og pingvinene tilbringer en uke med uavlatelig å gå, døgnet rundt. Noen ganger glir de på buken, men stort sett må de gå. Pingviner parer seg og er deretter trofast mot den samme partneren i ett år. Hunnen bruker en tredjedel av kroppsvekten til å danne egget. Når det er lagt, er hun helt utmattet og må straks få anledning til å spise. Men nærmeste restaurant ligger 11 mil borte. Først er hun nødt til å overrekke det dyrebære egget til hannen. Egget ligger på hunnens føtter og er dekket av en hudfold. Pingvinparet må stå tett inntil hverandre og overføre egget fra hunnens føtter til hannens. Temperaturen er 58 kuldegrader. Dersom overrekkingen ikke skjer fort nok, fryser egget umiddelbart. Hvis prøven beståes, er hunnen fri til å gå 11 mil tilbake over det uendelige, frosne landskapet til sjøen. Hannen, imidlertid, har nå ansvaret for å holde egget varmt på føttene sine. Hannene klynger seg sammen i en tett flokk for å beskytte seg mot vinterstormene. De skifter på å måtte stå i utkanten. Mørketida kommer, og temperaturen synker til 80 kuldegrader. Fedrene skal stå der, med egget balanserende på føttene, i fire måneder, uten å spise. Når fedrene er på grensen av sin utholdenhet, klekkes ungene. De er sultne! Faren kan skaffe ett melkeaktig måltid. Heldigvis kommer mødrene nå tilbake, etter å ha gått de 11 milene for tredje gang, denne gangen i mørket. Moren må finne ektefellen sin blant tusenvis av andre. Gjenforeningen er ikke langvarig ettersom faren må bruke kreftene han har igjen til å rekke sjøen. Faren og ungen synger for hverandre. Ungens unike stemme skal være den eneste måten faren kan gjenkjenne ungen på når han kommer tilbake. Ungen flyttes fra farens føtter til morens, og den får endelig spise godt fra hennes gourmetkilde; delvis fordøyet fisk, krill og akkar. Seks uker senere drar mødrene til sjøen og ungene blir alene. Når fedrene kommer tilbake, klarer alle til slutt å finne sin egen unge. Foreldrene mater ungen vekselvis og hele familien koser seg sammen. Om våren smelter polarisen slik at hekkeplassen bare er noen få hundre metre fra sjøen. Ekteparet skiller lag. I tre måneder til leker og spiser ungene på isen, mens de tiltrekkes av sjøen. En vakker dag er de store nok til å hoppe uti og begynner å spise ordentlig sjømat. Etter fem år skal de adlyde sine instinkter; nå er det de som skal komme seg opp på isen og ta fatt på den lange marsjen til hekkeplassen.

Jeg kan nesten ikke tro at det trengs så mye bry for at én fuglart skal overleve. Jeg husker Jesu ord i Bergprekenen: "Se på fuglene under himmelen! Er ikke dere mer verd enn de?" Jeg tenker på oppdagelsesreisende Monica Kristensen som siterer et grønlandsk ordspråk i sin bok Mot 90 grader syd: "Når du har gått så langt at du ikke orker å gå et skritt lenger, så har du gått akkurat halvveis av hva du klarer."

Sheryl