Mellom himmel og jord: januar 2005

Det er skikken i klosterlivet å begrense bruken av mediaene for å unngå for mye innflytelse fra verden utenfor. Den eneste avisa vi abonnerer på er Frostingen og vi har tillatelse til å se kun nyhetene på TV for å lære norsk. Men da flodbølgen inntraff i Sørøst-Asia, fulgte vi nøye med, og gikk i forbønn for ofrene og de pårørende. Under Laudes (morgenbønn) 1. januar (som er Verdensfredsdagen) sang vi Davids salme 93. Noen ord sprang opp fra korarkene mot meg: "Herligere enn den veldige vannflom, herligere enn havets brenning, er Herren i det høye." Det hørtes så rart ut. Jeg rakk så vidt å fortsette kvadet mens jeg stilte spørsmål til Gud: Hvordan kan du være herligere enn denne flomkatastrofen? Det finnes ingen herlighet i den i det hele tatt. Hva i all verden driver du med? Nyttårsaften så vi kongens tale, som var fulgt av intervjuer av nordmenn som hadde overlevd. Vi ble rørt da de berettet om sine opplevelser av Thaienes omsorg midt i deres egne lidelser og sorg. En nordmann medga sin skyldfølelse etter at han hadde brukt alle mulige midler for å få sin egen familie vekk så fort som overhodet mulig. Nå overveier han om å reise tilbake for å gi bistand. En av nonnene mente denne naturkatastrofen er et vendepunkt for Norge. Det er som om selve Gaia skjelver for å ryste menneskene og sier "Våkn opp! Dere må ta vare på planeten og på hverandre før det er for sent." Hele den vestlige verden har mottatt budskapet og svart med å vise mer samhørighet enn noensinne. Kongen bekreftet at "omsorg, solidaritet og fellesskapsverdier har særpreget det norske folk. Vi har vært flinke til å ta vare på hverandre." En annen nonne trodde det var noe paradoksalt i at landets rikdom har gitt så mange nordmenn muligheten til å dra til "fattig" Thailand på ferie. Det ser ut som utnytting av utviklingsland. Men enhver kontakt mellom et menneske og et annet menneske avslører hvor mye vi har felles. Kloden er blitt mindre og mindre. Kongen varslet om at "Mer enn noen gang i historien står vi overfor en felles skjebne." Han siterte også Wangari Maathai, Nobels Fredsprisvinneren. Hun påsto at menneskeheten må slutte "å true det systemet vi alle lever av. Det er vår plikt å hjelpe jorden med å lege sine sår, og gjennom denne prosessen vil vi også lege våre egne sår – ja, omfavne hele skaperverket med sitt mangfold, sin skjønnhet og sitt under." På Tautra finnes det noen steiner med sprekker fulle av kvartskrystaller. Det hender at vann siver gjennom hele berget, langs mineralgrensene. Det er nesten som blodet i kroppen, som er tilstede overalt, men går gjennom årer. Slik går vannet gjennom sprekkene, og kommer først til overflaten ved åpne sår. Silikon og oksygen oppløses og skilles ut som kvarts. Dermed blir såret "helbredet" ved denne skorpen av glitrende krystaller. Stedet som er mest såret blir til den vakreste delen. Så lurer jeg på om Maathais utsagn er sant omvendt—at jorden forplikter seg til å hjelpe oss med å lege våre sår, og gjennom denne prosessen kommer til å lege sine egne sår. Jorden river

oss ut av vår tankegang om egen overlegenhet slik at vi gjenoppretter verdiene som er de viktigste i livet. Guds veier er uransakelige. Dersom "denne veldige vannflom" fører til enhet og helbredelse i det menneskelige samfunn, kan dette hardest rammete området faktisk bli til den skjønneste delen av verden. Og det ville være ekte herlighet. Forresten oppfinner Sr. GilChrist en ny såpe som vil være vår måte å hjelpe på. Inntekten som vi får gjennom salget av denne nye såpen som heter SOS-Tsunami sender vi (gjennom Caritas) for å støtte gjenoppbyggingen i Sørøst-Asia.