Mellom himmel og jord: juni 2005

Vi var nylig vertinner i et møte med det skandinaviske utvalget for dialog om klosterlivet innenfor forskjellige religioner. Notto Thelle, luthersk prest og teolog med 16 års erfaring blant buddhister i Japan, var til stede. Samtalen dreide seg om hvordan kristne og buddhister opplever meditasjon—er det likedan? Johannes forteller i sitt evangelium om underet da Jesus gikk på vannet. Det står skrevet at det var mørkt og sjøen gikk høy for det blåste en kraftig vind. Da disiplene lot Jesus komme opp i båten, var den plutselig ved land der de skulle legge til. Teksten er et bilde på den menneskelige reisen. En forlater det velkjente landet for å dra mot den andre bredden. Zenmunker begynner dagen med å kvede sutraene. Det siste ordet de uttaler betyr å krysse grensen. Hver og en ror båten sin ved å konsentrere seg om pusten. Slik prøver de å forlate det gamle landet. Zen lærer at av og til finnes det ingen annen side. Sjøen er den andre sida. En kommer aldri i land. Selve reisen er å være hjemme. De fleste av oss i Mariaklosteret har lært noe av Østens meditasjonsteknikk. Å praktiserer Zen er å la tankene fare og konsentrere seg om pustingen som renser sinnet. På den samme måten roer vi oss ned i de stille timene etter vigilien når vi tilber alterets sakrament og praktiserer privat bønn. Vi prøver å la den kommende dagens bekymringer og gjøremål fare og sette sinnet og sjelen fri for Gud, åpen for det som kommer til å skje i løpet av dagen. Har cisterciensermunker/nonner det samme målet som buddhistermunker/nonner? Dersom livet betraktes som en reise, hvordan kan vi få vite om vi har nådd målet for reisen? Vi ror vår lille båt daglig på livets sjø til tross for storm og uvær, men hva befinner seg på den andre sida? Den kristne tro fremstiller det evige liv som evig hvile, når vi endelig kan legge årene ned. Jeg har opplevd øyeblikk i kontemplativ bønn da jeg fikk en fornemmelse av å være forenet med Gud, rolig og stille som et lite barn hos sin mor. Men Jesus selv snakket aldri om den evige hvile. Han snakket om det evige liv. Jesus sa han var veien, ikke målet. Selv om formålet i klosterlivet på en måte er å bli forenet med Gud, slik at en skuer Gud i evighet, synes jeg kun å skue er altfor inaktivt. Jeg tror det ikke er alt som hører himmelen til, ettersom alt som er levende fortsetter å vokse og gro. Zen lærer at så lenge en beveger seg mot et mål, er en ennå ikke lysvåken, fordi en fornemmer virkeligheten som tosidig. En som lik Buddha har våknet opp, finner en ny virkelighet som er én. En ser virkeligheten for første gang. Guds rike er her, iblant oss, nå. Dersom det finnes et mål, blir det uinteressant så snart det er nådd. Imidlertid trenger vi forbilder. Vi sier himmelen er lik en hvile, et måltid eller Guds omfavnelse, men vi bør ikke forbli der. En reiser seg uthvilt, mett og elsket for å komme seg videre.

Kanskje himmelen da også er en reise. Særlig om sommeren får vi mange besøkende som betrakter Tautra som paradiset på den andre sida. Andre reiser jorden rundt. Jeg bare spør; Hvor skal du hen, egentlig?

Sheryl