Mellom himmel og jord: mars 2005

Ei venninne som er teolog har skrevet ei bok om opplevelsen sin som innvandrer fra Filippinene til Canada. Hun beretter om utfordringene med å venne seg til en annen kultur. Det gjelder både språk, mat og måter å hilse på. På tagalog finnes det bare én preposisjon som omfatter i, inn, inne, på, oppå, til, av, mot og ved. Det er bare ett pronomen som brukes for både hankjønn og hunkjønn. Tagalog har ikke et ord som betyr "privat"—fordi filippinerne betrakter alt rom som felles. Hun legger merke til at engelsk har mange måter å uttrykke presens på, mens fransk tilsynelatende er mer opptatt av verbformer i fortid. (Noen fortalte meg for lenge siden at en indianerstamme i Amerika ikke oppfatter fremtid. En vet ingenting om det som kommer til å skje. En går baklengs inn i fremtida mens en ser bare fortida, det som allerede har skjedd. Derfor har språket deres ingen verbform som henviser til fremtida.) Venninna mi hadde hjemlengsel hver gang hun fikk teften av fersk fisk, noe som ikke ofte hendte i Toronto. Det luktet "hjem". Hun savnet eimen av ris som preger ethvert måltid i Filippinene. Filippinerne håndhilser ikke. Når de møtes, spør de: kumusta som er forvrengt spansk ¿como esta? og tilføyer, Hvor skal du hen? Det er viktigere å få vite hvor noen skal, enn hvordan de har det. Mine kinesiske forgjengere hilste på hverandre ved å spørre, Har du spist noe godt? Dersom noe nytt hadde foregått, ville det ha funnet sted ved matbordet. Mora mi som vokste opp i Hawaii, fortalte meg at de på Hawaii før i tida, pleide å hilse på hverandre ved å utveksle pust. De opplevde europeiske missjonære som håndhilste som rare mennesker uten ånde. Dermed ble det hawaiiske ordet for "fremmed" ha’ole, som betyr "uten pust". I klosteret har vi nylig hatt ei søster fra moderklosteret i USA på besøk for å forelese om Pauli første brev til korinterne. I dette brevet snakker han om "korsets språk". En av nonnene kommenterte at en lærer et språk bare ved å bruke det. En må forandre tenkemåte. Etter som søster Ina har dratt, er koret vårt snudd fullstendig opp ned. Vi må finne en ny balanse. Gjester sier vi synger som engler, men vi synes ikke det. Det trengs disiplin for å lytte til sine naboer i koret, og sette deres tempo fremfor eget ønske. Dét er korsets språk, å korsfeste sitt ego med hver takt av kvadet. Målet for et cistercienserkor er ikke å synge høyt eller fort, ikke engang riktig. Målet er å overgi seg til noe som er større enn seg selv, og synge Guds lovprisning med én stemme. Søstera som skiller

seg ut ved å trekke oppmerksomhet til seg på noen som helst måte, tar feil. Cistercienserne har ingen solister.

Rytmen i gregoriansk kvad ligner på moderne dans som er annerledes enn ballett og andre tradisjonelle former for dans. Under dansetrening, sto jeg midt i en tett gruppe, alle med ryggene mot veggen. Vi lukket øynene og begynte å gå rett frem på gulvet. Målet var å forbli i rekke samtidig som vi gikk fortere, til og med begynte å springe sammen. Siden øynene var lukket, måtte vi føle hverandres energi og sanse gruppens bevegelse. Energien var avhengig av hver enkelts bidrag og eksisterte bare i øyeblikket bevegelsen ble til. Det er det samme i kor. Hver enkelt må bidra med sitt, samt prøve å bli en del av enheten. Det finnes ikke en "riktig" rytme eller tempo utenfor det øyeblikket hver salmelinje synges. Det som skjer i kor gjenspeiler måten vi behandler hverandre på i vårt liv sammen. Sju ganger hver dag øver vi i å fornekte egen vilje, i å foretrekke den andres beste, og i å støtte hverandre. Egentlig handler koret ikke om å synge, men om å endre tankegang. For å lære korsets språk, må vi bruke det. Dersom vi klarer å fornemme hverandres energi og bevegelse, kommer vi til å bli enda sterkere knyttet til hverandre enn vi allerede er.