Mellom himmel og jord: oktober 05

Jeg ble fanget av bildet av familiebæring under allidrettsdagen i Skogbrynet ("Ingenteng å sei på innsatsen", 1. september). Jeg falt i staver mens jeg husket slike familieleker jeg deltok i da jeg var ungjente i Princeton, New Jersey. Fars kollegaer i fysikkavdelingen på universitetet brukte å arrangere en årlig piknik. Det var ponniridning, vannballongkasting og potetskyving på plenen—der det kun var lov å bruke en teskje. Jeg kan fremdeles lukte grillmat og fornemme det spenstige, nyklipte gressteppet vi sprang på. Bildet i Frostingen viste bare første heat der pappaene sprang med et familiemedlem på ryggen. Jeg kunne ikke la være å smile ved synet av Alise Moksnes (på Vegard Kvamme) og dattera til Torleif Haugan som klynget seg til halsen for bare livet, mens Anders Wanvik bar Even slengt over skulderen. Jeg tenkte på Gud som far, og at selv om han er allmektig, kan han være like kjærlig og hyggelig som disse menneskelige fedrene så ut til å være. Og likedan må jeg klynge meg til Gud for ikke å miste grip om livet. Så gikk tankene til mødrene. Er det ikke mor som oftest bærer ungene? Riane Eisler lufter en teori i boka si, The Chalice and the Blade: Our History, Our Future (Kalken og bladet; vår fortid, vår framtid). Hun påpeker at den nåværende sivilisasjonen er preget av hierarki og maktkamp. Livet handler om å klatre opp stigen og trå andre ned, enten det er innvandrere fra ulandet eller et helt land som kveles økonomisk. Det er plass til bare én på toppen, han er vanligvis en mann og det er han som bestemmer hva som er rettferdig og hva som er urettferdig. Men før i tida, det vil si for flere tusen år siden, fantes sivilisasjoner som tok det for gitt at likestilling var grunnlaget i samfunnet, f.eks. på Kreta. Det var ikke slik at kvinner lå på toppnivået; det var ikke noe rangsystem i det hele tatt. Samfunnet var preget av gjensidig aktelse. Menn og kvinner utfylte hverandre. Det trengtes ingen konkurranse. Gud var mor. Det var opplagt at evnen til å frembringe liv fant sitt utspring i en mor. Selv jordens fruktbarhet måtte ha vært feminin. Eisler legger skyld på kristendommen som tok overhånd gjennom en maskulin Gud som kapret all makt ved å nedverdige alt som hadde med kvinner å gjøre, til tross for at Jesus selv behandlet kvinner med respekt. Jeg kan ikke forsvare kirkens mange urettferdige, motbydelige handlinger gjennom årshundrene. Det kan virke som om religion har gjort mer for å skille mennesker fra hverandre enn å forene dem. Jeg har en egen teori om at de forskjellige religionene er som fingrene. De som via forskjellige veier når håndflaten, midten, sannheten eller hva det enn heter, oppdager helheten som finnes i virkeligheten. Disse kloke menneskene, enten de er katolikker, lutheranere, muslimer, jøder eller noe annet, finner den ene Gud som er både far og mor, binder alt i universet sammen og er opphav til alt som er godt, levende og vakkert. Cistercienserordenen holder sitt generalkapittel i Assisi denne måneden. Et av emnene som skal drøftes er klausuren, eller i hvilken grad munker og nonner bør holder seg atskilt fra verden. Etter som cistercienserordenen er den eneste orden i Den katolske kirke som har både menn og kvinner under den samme konstitusjonen, er det stor interesse for å

unifisere den daglige praksisen. Historisk sett har nonnene måttet leve etter en strengere tolkning av

klausurloven. Jeg mener munker og nonner kan lære av hverandre. Det er ikke slik at munkene har tolket loven riktig og at nonnene har tatt feil, heller ikke omvendt. Ingen av oss har hele sannheten. Hvis vi klarer å harmonisere våre erfaringer, skaper vi en ny melodi som er skjønn nettopp fordi hver enkelt stemme aktes. Jeg tror vår sivilisasjon holder på å gjennomgå en overgangsperiode. Tsunamier, orkaner og borgerkriger bør være tankevekkende. Fortsetter vi å være slemme mot hverandre og mot naturen, kommer vi til å dø alle sammen på en ødelagt planet. Holdningene våre angående forholdet mellom menn og kvinner, makt og stilling, konkurranse og samarbeid, bygger den verden vi skal bo i i framtida. Vi greier å ha god samklang dersom vi lytter til hverandre, særlig til de som er annerledes enn oss selv. Jeg har god tro på at verden kan forenes selv om vi synger flerstemt.

Sheryl