Mellom himmel og jord: oktober 06
Jeg er blitt fanget av bokserien Jordens barn, av Jean Auel. Bøkene handler om overgangsperioden fra neandertalerne til Cro Magnon menneskene under den siste istiden. Begge mennesketypene eksisterte samtidig. Forfatteren forestiller seg at de, lik forskjellige raser i dag, betraktet hverandre med frykt og mistenksomhet. Cro Magnon menneskene var mer utviklet, og hadde større hjerner. De kalte neandertalerne for flathoder. Var de ikke dyr, etter som de ikke kunne snakke, le, gråte eller telle? De brukte et tegnspråk, samt noen strupelyder. De klarte ikke å tenke abstrakt, men var avhengige av at et tegn betydde én ting. De var flinke til å tolke kroppspråk, som røpte ens følelser. Derfor kunne de ikke lyve for hverandre. Alt hadde én betydning. Det var umulig for dem å skjule følelsene sine. Bokserien får meg til å stille det samme spørsmålet som David stiller i salme 8; Hva er da et menneske? Hva er forskjellen mellom et dyr og et menneske? Er det størrelsen på hjernen? Evnen til å le og til å gråte? Er grensen mellom dyr og mennesker måten de kommuniserer på? Dyr kan ikke snakke, men de bruker lyder. Har ikke også dyr følelser som er tydelig uttrykt? At en mor vil beskytte sitt barn selv på bekostning av sitt eget liv, er det bare et innstinkt? Eller er det kjærlighet, til og med i et dyr? Cro Magnon menneskene lærte å skjule sine følelser. De kunne tale med ord mens kroppen uttrykte noe helt annet. Var neandertalerne da ikke mer ærlige? Er et menneske en som kan narre en annen? Er det evnen til å lyve som betyr fremskritt? Nå som vi har flyttet til nyklosteret, lurer jeg på hva ei nonne egentlig er. Er det en som bor i et stenhus? En som bærer klær som har sitt opphav i middelalderen? Evnen til å synge i kor? Er det en som setter så stor pris på stillheten at hun unngår å snakke med sine medsøstre til enhver pris? Gjør ei nonne fremskritt ved å skjule sine følelser? Hvordan tjener vi da den Gud som er kjærlighet? Winston Churchill sa vi bygger våre bygninger, og så bygger våre bygninger oss. Da vi var noviser ble vi fortalt at å bli ikledd nonnedrakt ikke nødvendigvis betydde at vi var nonner. Måten vi oppførte oss på snakket tydeligere enn klesplaggene vi bar. Før vi flyttet snakket vi mye om hvor stor hjelp nybygget ville bli for å leve klosterlivet. Det har vært vanskelig å leve så tett i små hus i sju år. Men å flytte inn i en større bygning gjør oss ikke automatisk til bedre nonner. Det trengs selvbeherskelse for å overholde stillheten, så vel for mine medsøstre som for meg selv, selv om klostergangen og romplanene er bedre egnet for dette enn i gammelklosteret. Vi har skapt en bygning, og nå begynner den bygningen å skape oss.
Jeg tror at hvem vi utvikler oss til som mennesker, preges både av arv og miljø. En som er i dårlig humør kan sende ut mørke, tunge tankebølger selv om sola skinner gjennom glasstaket. Mens en annen kan utstråle glede til tross for at det regner på en grå høstdag. Våre utviklede hjerner bør gjøre det lettere å være lykkelig hvor vi enn bor. Hvert bygg og hvert sted har sine fordeler. Det er bare et spørsmål om vi er flinke nok til å tolke dets språk.
Sheryl