Mellom himmel og jord: september 2004

Vanligvis når man avlegger endelige klosterløfter, forventer man å bli i klosteret resten av livet. Normalt er det familien som besøker oss, fordi vi får lov til å dra hjem kun i en nødsituasjon. Men å være sendt til et annet land er et unntak, og vi fem som er amerikanere får anledningen til å reise til USA omtrent hvert tredje år. Det var min tur i august. Da jeg landet i Los Angeles, opplevde jeg et kultursjokk. Det første jeg la merke til, var at det fantes langt flere asiatere enn jeg hadde sett på mange år. Jeg er blitt vant til å være den eneste i rommet. Jeg ser ikke meg selv, så jeg tenker ikke på det faktum at jeg er kinesisk, men tror at jeg er lik alle de andre jeg ser, det vil si norsk! Da flyet dalte ned mot den store byen, syntes jeg tettheten av husene, de titusenene av biler, og de mange hovedveiene med ti felt var et forferdelig syn. Alt var større, og fantes i større mengder. Tomatene var utrolig digre. Én skive kunne lett dekke en enorm brødskive. Det andre som slo meg var at du kunne tenke på hvilken som helst rett (blåskjell i hvitløksmør, guacamole dip, pepperoni pizza på fransk brød), og finne den i matbutikkens fryser, ferdig laget. Klar til å varmes i mikrobølgeovnen i noen minutter. Det fantes rad på rad av spaghettisauser—eller kattmat for den saks skyld. Jeg tror nonner og frostinger lever med et sunnere forhold til mat. Ønsker vi torsk til middag, må vi fange den i fjorden. Har vi lyst på pommes frites, må vi velge noen i riktig størelse fra lageret i kjelleren, vaske dem, skrelle dem, skjære dem, og steke dem selv. Den største gleden var å gjenoppta forholdet til familien min, søstrene i moderklosteret vårt, og venner. Det var kjempekoselig å treffe de fire uimotståelige niesene mine. Jeg oppdaget igjen godheten til medsøstrene mine i Mississippi Abbey. Det føltes litt rart da jeg ankom—hvordan kunne jeg føle meg hjemme i Mississippi når jeg føler meg hjemme på Tautra? Jeg forsto at det er jeg selv som tror det må være enten/eller, og setter grenser til kjærligheten. Men Guds kjærlighet er ubegrenset. Jeg elsker Tautra, men det betyr ikke at jeg må gi avkall på Mississippi. Det var som om Gud fortalte meg «Tenk både/og. Min kjærlighet favner alle. Du hører hjemme på Tautra, men alle stedene du har bodd er en ugjenkallelig del av ditt livs historie og blir til en del av deg for evig.» Paradoksalt nok, jo mer jeg er borte fra familien min og vennene mine ved å være trofast mot klosterlivet, desto mer kommer jeg nærmere dem ved kjærlighetens dybde. Det som ser ut som et tap, blir til gagn for alle. Da jeg var i moderklosteret Mississippi som ligger i delstaten Iowa, fikk jeg et forferdelig allergi utbrudd fordi det var årstida for et ugress som blomstret overalt. Øynene og nesen rant, og jeg kunne nesten ikke puste. På Tautra har jeg intet problem; regnet og vinden gjør luften ren og frisk. Det er så godt å bo i sjøkanten igjen, å være hjemme under Tautras vide himmel.