Mellom himmel og jord: august/september 05

Så hvordan er det å bygge et nytt kloster? Pater Anthony sa en dag at vi er de eneste som ser nettverket av alle bunnledningene som må legges på plass under gulvet. Om femti år kommer ingen til å tenke på alt som ligger skjult i betongen. Mens den liturgiske kalenderen går sin gang, legger jeg merke til at vi sier "Dette er den siste gangen vi må utføre langfredags spesielle seremoni på så trang plass" eller "Dette er den siste gangen vi forretter St Bernhards messe i ruinene." Jesus sa "De siste skal bli de første." Jeg har en mistanke om at neste år kommer vi til å si "Dette er den første gangen vi feirer denne festdagen i vår nye kirke." Hver gang vi gjør noe som helst skal være den første. Jeg er grilldronningen i klosteret. En søndag tente jeg på trekullene litt tidligere enn planlagt. Etter ti minutter begynte de å bli hvite i kantene, så jeg mente jeg ikke måtte sløse med varmen og kunne sette i gang med å grille squashen. Det viste seg å være en tabbe å ikke vente til kullene var blitt ordentlig overtente. Marinaden rant ned og laget velduftende røyk, men det hjalp ikke særlig for å få middag unnagjort. Jeg måtte ta risten av, tilsette mer tennevæske og tenne på trekullene tre ganger til. Squashen ble endelig ferdig mens de andre nonnene sang middagsbønn i kapellet. Litt desperat la jeg laksekotelettene—som fremdeles var halvfrosne—på grillen. Vet du hva? En kan ikke tvinge en ild til å brenne fortere med bare vilje. De andre satte seg til bords og vi sang bordverset. Jeg serverte det som akkurat var ferdig, men ble nødt til å grille resten av menyen mens de andre spiste. Mens vi nøt desserten, ble trekullene endelig perfekte! Hva lærte jeg? Å sette i gang for tidlig, tar lengre tid til slutt. De første skal bli de siste. Og så var det det nye fotoapparatet mitt. Selv om det klarer 3.1 megapixel i stedet for 2.1, er det mindre og lettere. Faktisk var det så lett at da jeg mottok pakka, trodde jeg tollvesenet hadde åpnet den og beholdt kameraet; mindre, men større. Buddhismen lærer at tomheten er fylden. Under Olavsdagene i Trondheim solgte vi så mye såpe at vi måtte lage og pakke såpe hver eneste dag og sende den inn med bussen. Vi skulle ha tilbragt den uka i retrett, en tilbaketrukket tid for ettertanke uten arbeid. De gode nyhetene om det store såpesalget var også de dårlige nyhetene om å måtte produsere mer. Dan Brown i sin Engler og demoner beskriver hva som kan ha skjedd da "Det store smellet" inntraff. Stjerner og svarte hull ble skapt, materie og antimaterie, parvis. Alt som finnes i universet har sin motsetning. Og så kommer vi tilbake til religion. Buddhismen har sin yin og yang. Kristendom har korsets tegn som binder fire retninger sammen. Første Mosebok skildrer skaperverket som skillet

mellom kaos og orden, himmel og jord, lys og mørke. Den nye kirka kommer til å gi store muligheter for stadig skiftende fargespill mellom lys og skygger. Dette er i takt med de første cistercienserne som foretrakk svært enkel design slik at Guds lys kunne brukes som pynt. Kirka skal bli en påminnelse om at alt er skapt med to sider. Jeg synes de peneste soloppgangene er de med skyer. Det trengs både lys og mørke for at mønsteret i kirka—og i livet—skal bli vakkert.

Sheryl