Meditasjon over Marta og Maria

Historien om søstrene Marta og Maria i Lukas-evangeliet (10,38-42) har ofte vært tolket som en oppfordring til å bli lik Maria og ikke lik Marta. Jesus sa jo av Maria at hun har valgt den gode del og den skal ikke tas fra henne. Tilsynelatende innebærer dette at Martas del er av mindre verdi. Hun har valgt den ikke-så-gode del, hvis ikke den ille del. De to søstrene blir satt til motstandere av hverandre.

I fortida ble Maria til forbildet for alle nonner, særlig de som, lik oss cisterciensernonner, bodde innenfor klausuren, dvs tilbrakte mesteparten av dagen i bønn og kontemplasjon og ikke dro ut til arbeid. Marta representerte det såkalte aktive eller apostoliske livet, da søstre drev sykehus eller skoler. Martas forbilde også inkluderte alle kvinner "ute i verden" som sikkert var travelt opptatt med mange ting. De kontemplative nonnene la mer vekt på stabilitas, det å forbli på ett sted, mens de aktive var i bevegelse til å utføre apostoliske oppgaver.

Men la oss se litt nærmere på disse kvinnene. Det var Marta som tok Jesus imot i sitt hjem. Jeg går ut fra at det var hun som var drivkraften hjemme som muliggjorte det i det hele tatt å ønske Jesus velkommen. Etter at vi har opplevd hvor mye styr det er å ta dronningen imot, kan jeg forestille meg at Jesu besøk kom som julekveld på kjerringa. Hun var "travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand" før Mesteren skulle komme. Uten Marta ville Jesus ikke ha fått velkomst i Betania.

I Johannes-evangeliet kapittel 11, der evangelisten beretter om Lasarus’ oppvekkelse, er det Marta som gikk for å møte Jesus. Maria ble sittende hjemme. Typisk! Hun har falt i staver igjen og lar den travle søstera si gå og møte Mesteren. Og når Jesus spør Marta om hun tror at han er oppstandelsen og livet, svarer hun, "Ja, Herre, Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden." Hennes replikk ligner veldig på Sankt Peters trosbekjennelse, "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Teolog Sandra Schneiders har skrevet at Marta trolig nøt likestilling med Peter, den fremtidige paven, i Johannes-samfunnet. Ikke verst for en kvinne som har valgt den ikke-så-gode del.

I kapittel 12 ble det holdt et gjestebud for Jesus i Betania. Gjett hva, det var Marta som vartet opp. Det var Maria som salvet Jesu føtter med et pund ekte, kostbar nardussalve slik at hele huset ble fylt av duften. (Dette minner meg på flere tilfelle på flyplassen da fremmede hilste på oss ved å si "Er dere fra Tautra? Dere lukter nonnesåpe." Hele huset er fylt av duften.) Jesus forsvarer Maria en gang til mot disiplene som klager. Det er tydelig at Jesus holdt mye av både Marta og Maria.

Jeg vil foreslå at Marta og Maria ikke er fiender på motsatte kamper, lik Hillary Clinton og John McCain. Cisterciensertradisjonen påstår at begge søstre finnes i vår sjel. (Og broren deres Lasarus i tillegg, men han får ikke lov til å bli med på kvinnenes internasjonale bønnedag, så jeg inkluderer ham ikke i dag.) Marta og Maria er, tross for alt, søstre. Vi har alle vår aktive del og vår kontemplative del inne i oss. Begge deler trengs til å fungere som et menneske, og enda viktigere som en kristen. Det er Marta som får ting unnagjort. Det er Maria som husker at alt kommer fra Gud ved hans nåde.

Når vi gjør oss strev og uro, er det tid til å roe oss ned og lade batteriene opp ved Jesu føtter. Med ny energi og inspirasjon fra Jesus, kan vi nå sette evangeliet ut i livet ved å kunne tjene vår neste. Som de to store budene lærer oss, er å elske Gud, å elske vår neste. Som overskriften på kveldens hefte sier, Visdom fra Gud gir ny innsikt—og nye krefter. Det ene nødvendige er å la Gud virke i oss, og da kan vi virke i verden. Kanskje vi er lik ottaskiferen som klosteret er ikledd med. De knalloransje steinplatene er Marta, rett i fjeset, klar til arbeid, OK, verden, her er jeg. De kullsvarte steinplatene er Maria, som tilbakeholdende forsvinner i mørket, og ikke trekker oppmerksomhet til seg. Det trengs begge deler—og alle fargenyansene imellom dem--for at klosteret skal ikles i noe levende og tankevekkende, en enhet som fungerer.

Jo eldre jeg blir, jo mer passivt blir mitt bønneliv. Da jeg gikk i kloster, ville jeg aktivt gi alt til Gud og gjøre alt for Gud. Og det måtte jeg. Nå at jeg er blitt litt mer voksen, innser jeg at jeg er svært begrenset til å forbedre meg selv. Jeg blir mer passiv, og lar Gud ta over. Jeg blir litt mer lik Maria enn Marta. Jeg holder på med å lære at jeg ikke klarer å fikse meg selv, ikke greier å stelle meg selv i stand til Jesu besøk.

Min åndelige veileder pleier å si, når det gjelder synd, "Du kommer kanskje til å falle, og det er ok." Da kjenner jeg hvor absolutt jeg trenger Guds nåde. Gud aksepterer meg som et syndig menneske, og så kan jeg akseptere meg selv som synder. De fleste av oss her i kveld er i vår siste tredjedel av vår levetid. Hukommelsen svikter, dagene løper forbi oss, selv om vi går i sakte aksjon, vi klarer ikke å ha like mange jern i ilden som før. Jeg kjenner at ferdighetene mine blir tatt fra meg. Det er min Marta-del som avtar.

Men jeg begynner å få en større glede i stille bønn, bare å bli i Guds nærvær og kjenne at han godtar meg som jeg er—syndig, svak, med begrenset kapasitet til å følge i Jesu fotspor. Jeg tror det er Marias visdom som vokser inne i meg, den visdommen som gir meg den innsikten til å innse at det som jeg er, og ikke prosjektene mine, er kostbar i Guds øyne. Og det kjærlighetens blikket skal aldri tas fra oss fordi Gud har valgt oss som sin gode del.

Denne talen ble holdt i Tautra Mariakloster under Kvinnenes internasjonale bønnedag 7. Mars 2008 da Lukas 10,38-42 var hovedteksten for dagen.