Nattbederne i Trondheimsfjorden

Strek Gjenskinn Klokken fire om natten, mens de fleste av oss sover, står nonnene på Tautra opp til dagens første tidebønn. På en øy midt i Trondheimsfjorden ber de - på norsk - de samme bønner som samme dag blir bedt på all verdens andre språk rundt om i verden. Klosteret ble grunnlagt på den gamle klosterøya i 1999, og tilhører cistercienserordenen som har bønn som sin hovedoppgave. Sr. Hanne-Maria Berentzen deler her med STREKs lesere noen av sine erfaringer med bønn: «Da jeg trådte inn i klosteret, var det nesten som å begynne på nytt, som å lære alt på nytt. Det var å møte Jesus ved brønnen,» skriver hun. «Det var å la Jesus gi meg det levende vann som veller frem som en kilde i mitt indre.» Det er når solen er gått ned en mars- eller aprildag, når nordhimmelen over Fosen er elfenbenshvit, gulner mot nordvest, i en nesten farveløs klarhet, når linjen mellom himmel og jord er sylskarp, mens andre linjer i landskapet langsomt forsvinner… Det er akkurat da noe skjer i et møte mellom de ytterste, tynne kvistene med svulmende knopper i skarp silhuett, - og det sterke lyset som heter himmel. Møtet mellom de små, levende, jordiske detaljer og det uendelige, glødende himmelrom.

Skumringstimen er en god tid for bønn, for å la dette møtet leve. "Og meget tidlig, den første dag i uken, kommer de til graven, da solen er gått opp." Strofen fra påskedagens morgenbønn (laudes), synger i meg gjennom dagen. Wolfgang Plagges melodi har en avslutning som åpner for alle morgener, som var de Skapelsens første morgen. "Da det ble aften den dag, den første dag i uken…" svarer det til kveldsbønnen (vesper). Midt imellom ligger dagen, påskedagen, full av minutter som kom, dvelte litt og løp sin vei. Midt imellom ligger stillheten, helligdagsfreden. En vinterdag, mett av sol, full av lys selv langt ut på ettermiddagen. Ytterst på ei lita øy midt i fjorden er den fysiske stillheten nesten total. Svak gjenlyd av tre ord fra tre mennesker som steker pølse på spidd litt lenger borte, men så fanges også de av stillheten. Ingen skipstrafikk, ingen lyd av tungtrafikk fra byen eller veiene rundt fjorden. To votter mellom meg og en treplanke, som en ski-rast til fjells. Sola spiller langt og bredt der fjorden er på sitt videste og lengste. Varmer ennå, smelter kuldegradene der den treffer. Triumferende: Solverv og påskedag, det er storeslem for sola! Påskedagsstille. Mennesker og natur har helg, den første dag. Å kunne sitte sånn noen minutter, kunne drikke stillheten, det er bønn som gir dyp føde for sjelen, som en liten fjelltur gir krefter til et helt arbeidsår. "Og meget tidlig, den første dag i uken…" Akkurat da "Deg være ære" tonet ut som punktum for en to timers påskenattsmesse; akkurat da tente solen ild i de første vinduene i nordbygda, og snøkledde fjelltopper begynte å skinne oppstandelseslyset. Ilden som ble tent i månelys i klosterhaven i natt, har overtatt herredømmet. Tid for frokost! Og én, to, tre - så er det blitt aften den dag, den første dag i uken. Og du står midt iblant oss og sier: Fred være med dere. Som om han var onkelen i Nordland Herman var 17 da jeg dro til Amerika. Hele familien var kommet på besøk, så vi kunne snakke om dette merkelige at jeg skulle gå i kloster. Kanskje kostet det mine venner mest? "Du snakker om Gud som om han var onkelen din i Nordland," sa Herman. Undrende og provosert på samme tid. Jeg har ofte tenkt på den replikken. Nærmere enn min onkel, ville jeg si. Og sånn kan det vel ofte høres. Samtidig er det dette andre, det undrende, det provoserte. Himmelen som lyser sterkere i skumringen enn om dagen, uendeligheten og uutsigeligheten. Alt dette annerledes, smertefulle, ufattbare. Hellige, sterke Gud, hellige, udødelige Gud,

miskunne deg over oss… Da vi kom til Tautra for å grunnlegge kloster for ni år siden, fikk vi det råd at vi måtte sørge for å få nok søvn. Folk bekymret seg for hvordan søstrene skulle klare mørketid og vinter. Så vi bestemte oss for en moderat timeplan og står ikke opp før kl. 04.00, mens vi før var vant til å stå opp klokka tre og halv fire om natten. Natten er vår beste bønnetid. På ei øy er du ekstra sårbar i forhold til naturkreftene, og det er underlig å legge merke til at natten på en måte er den mest ekstreme, værmessig sett. Det er da det er den største stillheten, uten et vindpust. Det er da det stormer sterkest. Det er da kulden er på sitt kaldeste, sommeren på sitt mykeste. Kanskje nettopp dette gjør natten til den beste bønnetiden, sammen med roen, stillheten i klosteret, alt innrettet på bønn. De første årene på Tautra sprang vi mellom tre hus for alt vi skulle. Det hjalp til å våkne kvart over fire om morgenen, og lærte oss hvordan været skifter minutt for minutt her på øya. Det ga en utrolig nærhet til naturen og årstidene å måtte ut minst tjue ganger om dagen, og det åpnet øynene våre for nordlyset hver gang det danset. Jeg kan savne det nå når vi bor i et moderne, komfortabelt kloster og kan nøye oss med å SE ut på fjorden - gjennom glass. Nå må vi gå ut på tur for å høre fjorden synge. Likevel, den første natten vi sov i det nye klosteret og kunne tusle i tøfler inn til våkenattsgudstjenesten (vigilien) i kirken tidlig på morgenen, uten å gå ut og inn av hus - da var det som om noe ble helt i hjertet mitt. Det var underlig, men lærte meg noe uutsigelig om hjertets forhold til ytre realiteter, og hus og rom i forhold til sjelen. Hver eneste dag i klosteret åpner med "Herre, lukk opp mine lepper, så min munn kan forkynne din pris!" (Vi bruker en annen oversettelse av salmen i vår liturgi, men dette er slik ordene er i mitt hjerte.) Dette gjentar vi tre ganger. Slik er grunnlaget for vårt liv, slik er grunnlaget for vårt trosliv. Selv det å åpne munnen er en gave fra Gud, som bønnen og lovsangen er det. Og dette er det viktigste uansett, dette er MENINGEN: Å prise Gud. "Gud, kom meg til hjelp!" De andre seks tidebønnene i løpet av dagen begynner med verset "Gud, kom meg til hjelp! Herre, vær snar til frelse!" Det lyder som grunnsetning nummer to, som anerkjenner den menneskelige svakhet og totale avhengighet av Gud. I begynnelsen virket dette litt merkelig på meg, jeg var nokså vant til at Gud hjalp meg, og syntes ikke det var så nødvendig å gjenta denne tiggingen så intenst. Tanken ligner forklaringer jeg har hørt på hvorfor folk har sluttet å be bordbønn: "Før kunne det jo være en grunn til å be for maten, men nå vet vi at vi har nok å spise, så nå er det ikke nødvendig." Etter noen år i klosterlivet hadde jeg nådd et lite stykke lenger i virkelighetsorienteringen, og oppdaget at jeg titt og ofte dagen igjennom ba nettopp

denne lille bønnen: "Gud! Kom meg til hjelp! Herre! Vær snar til frelse!" med økende intensitet og styrke. "Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler!" er en annen strofe, (antifon), som ofte synger i meg, vel vitende om at 15 år i kjærlighetens skole med bønn som profesjon kanskje har ført meg til begynnerstadiet. "Vi behøver å opprette en skole," sier St. Benedikt i vår klosterregel. Klosteret er en skole i kjærlighet, men kan like godt kalles en bønnens skole, så nøye henger bønn og kjærlighet sammen. En gammel prestevenn sendte meg plutselig et brev, etter 12 års stillhet. Han fortalte at han trofast ba for meg og klosteret hver dag, men sa ellers noe beskjemmet at bønnelivet hans ikke strakte seg stort lenger enn til Fadervår. "Så avansert!" tenkte jeg misunnelig. Enn det, etter lang prestetjeneste i et samfunn og en kirke som nærmest drukner i ord, så er det noen som rett og slett bare ber den bønnen Jesus lærte oss. Tenk å komme dit at denne bønnen er nok for oss! En annen venn gråter fordi hun ikke klarer å be sitt Fadervår etter at sønnen tok sitt liv. Lengter og gråter, lengter og gråter, men får ikke til å be. Så ber jeg, både for henne og meg, mens lengselen og stengselen sloss videre. Hun blir et nært og konkret bilde på hvordan vår bønn er en bønn på vegne av Kirken, på vegne av hele menneskeheten. Dette er vår jobb i klosteret, men det er også alle døptes jobb. Jeg kjenner døpte mennesker som på underlig vis har skjønt dette: Selv om de ikke selv har funnet veien inn til troen, går de trofast inn i kirker og tenner lys for mennesker som trenger Guds omsorg, eller de ringer til oss og ber oss om å be. Mening Vi ser sjelden på TV i vårt kloster. Men av og til tar gode venner opp et godt program de mener vi må se. Et slikt var intervjuet med historikeren Hans Fredrik Dahl om hvordan troen kom til ham på sykeleiet som 70-åring. To inntrykk fra dette intervjuet har fulgt meg siden. Det ene var spørsmålet om troen har forandret ham som historiker, der han svarte noe i retning av at alt nå har fått mening. Dette ordet mening sier meg noe helt vesentlig om troens perspektiv og utfordringen til daglig omvendelse. I Guds perspektiv finnes mening. Kallet til daglig omvendelse for oss er å tre inn i denne meningen, søke den, lete etter den, praktisere den. Det er også bønnens oppgave, å praktisere den åpne kommunikasjon med den Treenige Gud, slik at vi selv tas inn i Guds mening med tilværelsen, formes og dannes til å leve denne meningen. Det andre inntrykket var Hans Fredrik Dahls svar på spørsmålet om hvordan det var å bli del av en menighet. Hans perspektiv her var opplevelsen av at troen må deles. Han beskrev seg selv som en person som trivdes med sine bøker, familien, kolleger og venner. Men idet troen bryter inn i livet, blir det et behov å dele den med andre i en felles gudstjenestefeiring. Dette opplever

jeg som utrolig viktig for den kristne tro. Selv eneboeren lever gjennom sin bønn i dette fellesskap. Vi cisterciensere som lever klosterlivet med en streng klausur, det vil si mer tilbaketrukket fra samfunnet enn andre, er oss samtidig veldig bevisst at vår bønn og vår liturgi er grensesprengende og alltid i et perspektiv av fellesskap. Troen er noe som deles. De bønner vi ber på norsk midt i Trondheimsfjorden bes samme dag på all verdens andre språk rundt om i verden. Vi feirer den Treenige Gud sammen med dem. Bønnens skole Jeg tror bønnen begynner med pusten og pulsen. Siden det er den Hellige Ånd som ber i oss, og den Hellige Ånd som bevirker vår skapelse og vår dannelse, tror jeg det begynner i mors liv, med pusten og pulsen, først hennes, siden vår eget. Bønnen er hjerteslaget og oksygenet som gir legemet liv. Slik er det i det enkelte menneskes liv, og slik er det i Kirken og verden. Min mor har fortalt meg at hun var så glad de hun gikk gravid med meg. Det tror jeg har gitt meg gleden som en grunnleggende gave og en grunnleggende bønn. Jeg fikk det store privilegium å vokse opp i en kristen familie i et kristent samfunn. Bønnen har alltid vært en del av mitt liv, en del av den dannelse jeg fikk fra barnsben av. I mitt hjem var en kritisk, teologisk holdning i dialog med bønnen. Jeg var ikke stor før jeg undret meg: "Hvis Gud gir oss alt som er godt, hvorfor gir han oss ikke karameller?" Vi ba for maten, vi ba aftenbønn, men redigerte bønnen der teologien ikke var helt god, og vi hadde en kort andakt om morgenen, inntil foreldrene mine fant ut at andaktslitteraturen ikke var god nok. Vi gikk regelmessig i kirken, og jeg kan huske den triumferende gleden da jeg som 8-åring klarte å stemme i på Kyrie eleison, og ble en del av menigheten på en ny måte. Jeg har også tenkt på hva det betydde å gå på en vanlig norsk folkeskole der hver dag ble innledet med å synge en salme til Guds pris, be Fadervår og trosbekjennelsen, og avslutte skoledagen med salmevers og velsignelse. Hva ville det bety for Guds rikes utbredelse i vårt land hvis alle troende igjen tok på seg et slikt minimum av daglig bønneliv, av det å sette sitt liv i Guds perspektiv hver dag? Jeg er klar over at mange andre opplevde bønn og salmesang i skolen annerledes enn jeg gjorde, og at de daglige faste, bønnene som er min pust og mitt pulsslag, for mange andre oppleves uten liv. Men jeg opplever også ofte at det å hjelpe folk til å bli vâr pusten og kroppen når de ber, kan ha en svært livgivende effekt og åpne for en dypere bønn. Og at mennesker som før ikke så vitsen i de faste, gjentatte bønner, plutselig oppdager nytt liv gjennom å gå inn i det faste.

I skolelaget hadde vi morgenbønn i kirken før skoledagen på gymnaset begynte. På universitetet lærte jeg å be tidebønn, og vi var en liten gjeng som møttes til middagsbønn (sekst) i kapellet. Det å gå inn i Bibelens egen bønnebok, lære å be de bibelske salmer og tekster slik Jesus gjorde og Kirken har gjort i alle århundrer siden, tror jeg er den viktigste hjelp til dannelse i kristen bønn. De faste tekstene gir en god realitetsorientering, og gir alltid mulighet for å finne ord i forhold til nye livssituasjoner. Jeg nevner alt dette for å si noe om betydningen av det å lære å be, og lære at bønn er mer enn hva vi ofte tenker på som bønn. Dette var min bakgrunn, sammen med et rikt gudstjenesteliv, ikke minst etter at jeg i 20-årene ble tatt opp i den Katolske Kirke. Og likevel - da jeg trådte inn i klosteret, var det nesten som å begynne på nytt, som å lære alt på nytt. Det var å møte Jesus ved brønnen, sittende der trett etter vandringen, midt på dagen, og høre ham be meg om noe å drikke. Bønn hadde for meg i stor grad vært forbønn og bønn om tjenester og goder, både åndelige og materielle, for meg selv og andre. Det var noe nytt å høre Jesu ord - "Jeg tørster" - som en tørst etter meg, og møte bønnen som Jesu initiativ i meg. La Jesus tørste sin tørst i meg, la Jesus gi meg det levende vann som veller frem som en kilde i mitt indre - en bønn i renhet og sannhet. Dette er bønn på et dypere plan. Mange av de ord vi bruker om bønn opplever jeg mer som ord om veien dit. Likevel - veien er viktig nok. De små, korte skuddbønnene i detaljene i dagliglivet hører med til veien. Og den form vårt bønneliv har i en viss periode av livet er ofte noe som hører nettopp den perioden til. Bønnen er en så intim del av vårt hjerteliv at den nødvendigvis vil utvikle seg og utvide seg - eller forenkles - i pakt med hjertets utvikling. Herre, lær oss å be! Jeg kommer stadig tilbake til dette. Lengselen etter å komme videre, dypere. Ikke "bli flinkere" til å be, men bli mer innhyllet i bønnen. Vår vei, vi som følger St. Benedikts klosterregel, er et liv i kontinuerlig bønn der hovedelementene er liturgisk bønn, stille bønn, lectio divina og arbeid. Kontinuerlig bønn kan være en kontinuerlig indre resitering av Davidsalmer eller bibelske tekster, men ikke alle har et arbeid eller en livssituasjon der de klarer det. I stedet for å lage et skarpt skille mellom arbeid og bønn, kan man gjøre arbeidet til bønn. Det er noe som for meg gir mening til alt jeg gjør, det å gjøre det i bønnens perspektiv, og leve i bevisstheten om Kristi nærvær. Å komme dit, og å holde seg der, tror jeg for de fleste av oss krever en viss regelmessighet i den bønnen som "bare" er bønn, da vi rydder tid og stillhet og oppmerksomhet til være bevisst at vi blir sett og hørt av Gud. Lectio divinia, den guddommelige lesing, det vil si den langsomme, repeterende, meditative bibellesing er en fantastisk hjelp i bønnen, noe legfolk også oppdager nå i stadig større grad.

Det er en uvurderlig kilde til å la Guds Ord leve i oss, og la den Hellige Ånd lære oss, åpne oss for ny og dypere innsikt og stadig større kjærlighet til kildene. For meg er det også en viktig realitetsorientering, en hjelp til å søke Sannheten, ikke bare mine egne drømmer. Det hjelper oss også til å lære hvordan Jesus selv ba, og tre inn i den bønnen, imitere ham: "Far, jeg takker deg…" Ja. Tusen, tusen takk! Så enkel er en av mine favorittbønner i det daglige. I nattens mørke, ved morgengry, ved brønnkanten ved middagstid - og i skumringstimen, når himmelen over Fosen blir elfenbenshvit og de ytterste kvistene møter uendelighetens himmel: Tusen, tusen takk! STREK magasin 2008 nr 2 Sr. Hanne-Maria Berentzen O.C.S.O er nonne i Tautra Mariakloster i Frosta kommune, midt i Trondheimsfjorden. Hun har tidligere vært journalist i Adresseavisen og fagmedarbeider på Institutt for Journalistikk.