O RADIX JESSE Av søster Sheryl Frances Chen, O.C.S.O.

Sju dager før 1. juledag går kirken inn i en uke preget av økt spenning og forventning på Herrens komme i Betlehem. Kjennetegnet av dette tidsrommet er antifonene som synges til Magnificat under vesper, som alle begynner med en ærefull og lengtende "O" etterfulgt av en Jesu tittel. Disse "O antifonene" har vi fått i arv fra gregoriansk kvad, trolig skrevet av en munk som ville vært en strålende Scrabblespiller, fordi de er litt av et puslespill. Til å løse gåta, må vi betrakte dem i omvendt rekkefølge: 23. desember O Emmanuel 22. desember O Rex gentium (Å verdens konge) 21. desember O Oriens (Å solrenning) 20. desember O Clavis David (Å nøkkel til Davids hus) 19. desember O Radix Jesse (Å skudd på Jesse rot) 18. desember O Adonai 17. desember O Sapientia (Å Visdom) Når vi tar den første bokstaven av de sju titlene, staves de EROCRAS, som betyr på latin JEG KOMMER I MORGEN. Den siste O antifonen synges nemlig på den 23. desember, og "i morgen" er julaften når det synges 1. vesper til jul. I noen klostre er det tradisjonelt å få høre noen ord om dagens O antifon, enten under messen eller under kapitlet (kommunitetens forsamling). De følgende tankene er en meditasjon over Jesu tittel Radix Jesse, som synges 19. desember, og betydningen røtter kan ha for oss i dag. "En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter." (Jes 11.1) "Er roten hellig, er grenene det også. Noen av grenene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått del i sevjen fra roten. Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg!" (Rom 11.16b-18)

Ta et øyeblikk og tenk på dine røtter som ble formet i fortiden, din erfaring som danner sevjen som nå nærer ditt liv. Tenk på forholdene i familien mens du vokste opp, kanskje en utmerket og innflytelsesrik lærer, hvordan du opplevde Jesu nærvær, de gangene du sto imot, velsignelser samt tunge tider. Noen røtter er krokete og vridde: noen er tynne og myke, og skyter ut ivrige etter vann. Rotknollen er sterk og næringsrik. Hva er din rotknoll? Hvor er du rotfestet? Hva nærer deg? "Se på fjellet dere er hogd ut av, på steinbruddet dere er tatt fra. Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! Han var bare én da jeg kalte ham, men jeg velsignet ham og gav ham en tallrik ætt. Ja, Herren skal trøste Sion, trøste alle øde steder i landet. Han gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage. Der skal være fryd og glede, takkesang og strengespill." (Jes 51.1b-3) (I ulikhet med den første Eden, da Adam sa "Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd.") Etter at cisterciensermunk Christophe Lebreton døde i Algeria i 1996 som en kjærlighetens martyr, ble hans poesi utgitt sammen med egne tegninger. Denne tegningen heter tu es mon berger (du er min hyrde). Jeg vet ikke hva som var Christophes hensikt, men for meg snakker denne tegningen om at våre røtter er i våre sår. Blomsten gror ut av hjertets sår. Selve blomsten er såret. Hånden, som også er såret, tar tak i en gren-eller et rot. Jeg tror det er et rot som har vokst seg til å bli korsets tre. Det er korsets rot. Hver og en av oss har sitt særeget korsets rot som Jesus byr oss om å ta opp og bære hver dag. Denne tegningen, som heter joie dans ta main (fryd i din hånd), forteller meg at våre røtter, hvor krokete eller sårete de enn er, virkelig er i Faderens hånd. "Pass deg," sier cistercienserabbed John av Ford, "for ikke å betrakte som pålagt deg av din søsters onde sinn, det som i virkelighet nådig er gitt av barmhjertighetens Far." Alt som er gått forut, som har gjort oss det som vi er i dag og som har bragt oss hit hvor vi nå står, er blitt til ved vår kjærlige, milde hyrde. Det som til syvende og sist spirer frem fra våre røtter er fryd. Filosof Emmanuel Levinas har skrevet om forbindelsen av alle våre bevegelser. Ved å rekke hånden ut til å få tak i en stol, setter jeg også rynker på skjorteermen og skraper gulvet. Idet jeg gjør det som jeg vil, gjør jeg så mange andre ting jeg ikke vil. Gjerningen er ikke ren: jeg har satt spor. Dersom jeg prøver å slette disse sporene ut, lager jeg andre. Laius, for å unngå den forferdelige spådommen, kommer til å utføre akkurat det som er nødvendig for den å gå i oppfyllelse. Ved å lykkes, Oedipus bidrar til sin egen ulykke lik byttet som løper fra jegeren på

snødekket mark; det setter de nøyaktige sporene som kommer til å ødelegge det. Hva er de sporene du setter i snøen, som røper deg? Levinas sier, "Å være skapt i Guds bilde betyr ikke å være Guds ikon, men å befinne seg i hans spor." Kanskje vi bør feste rot i de sporene som Gud har satt i snøen. For oss kristne, våre spor, våre røtter er ikke tragiske, fordi en blomst skyter fra våre sår. "I dager som kommer skal Jakob slå rot, Israel skal vokse og blomstre og fylle hele verden med frukt." (Jes 27.6) Våre røtter gror. Enhver av oss blir til vårt eget kors, men det korset bærer hjertets frukt som vi gir til hverandre i den dansen som er kirkens felleskap. St Olav - nr 10 - 2007

Søster Sheryl er nest-priorinne og cantor i Tautra Mariakloster.