Selvstendighet

Nytt rotfeste for Tautra Av sr. Hanne-Maria Berentzen O.C.S.O.

Blank bølgende fjord bak alteret. Snøen på markene og fjellene bak fjorden hjelper solen å skinne. Høy himmel i gnistrende marsblått taler klart og varsomt om Guds miskunn. Alt er utrolig lyst, utrolig vakkert, utrolig klart, akkurat som det var denne dagen for syv år siden. Herrens bebudelse, Maria budskapsdag. Dengang var alteret gjemt i et digert telt som rommet 200 gjester. Grunnleggelse av vårt nye kloster på den gamle klosterøya.

Idag er alt roligere, tryggere. Idag feirer vi rotfeste i en uferdig kirke, med færre gjester, bare 100 i "den nærmeste familie", Støttegruppen som har bedt for dette i 15 år, og naboene på Tautra, som har tatt imot oss som sine egne. Og nærmeste klosterfamilie, "mor", "bestemor", "faddere" og kapellaner, og biskopen og de nærmeste prester og søstre i stiftet. Den store kirken virker god og passende stor ved denne første anledning til å feire messe her. Lyset spiller i taket, spiller i ikonen og i gulvet ettersom solen stiger høyere på himmelen. Jo, dette skal bli et godt kirkerom i det nye klosteret.

25. mars 2006. Tautra Mariakloster erklæres høytidelig av mor Gail Fitzpatrick å være et selvstendig kloster i Cistercienserordenen av den strenge observans:

- Denne dagen med dypere rotfesting av den monastiske kommuniteten i Tautra Mariakloster i Norges sjel og Norges jord er samtidig en gave og et løfte. Alle som har lengtet etter, bedt for, trodd på og støttet dette kloster, anerkjenner det i dag som Guds gave og svar på deres bønner. Sakramentslampen som vil lyse gjennom denne kirkens vegger og tak dag og natt, vil være et tegn for kjente og fremmede, fjernt og nært, om det løfte at Gud bor her og at Gud kaller denne kommunitet og alle mennesker til å leve sammen i kjærlighet og fred..."

Selvstendige. Seks nonner som skifter sin stabilitet fra Amerika til Norge, og blir stammen i en monastisk kommunitet vi håper vil vokse seg større og sterkere med årene, og fylle det klosteret som snart vil stå ferdig til bruk. Biskopen har stenket veggene med vievann først i messen. Fjorden lyser bak abbeder og prester. Flaggene på øya er til topps for Herrens bebudelse og for klosterets selvstendighet. Syv år etter begynnelsen, et hellig tall for det fullkomne, en begynnelse som er bragt til fullendelse. Nå er det en ny begynnelse.

"Ære være Gud i det høyeste" - lyder i klang fra "Har du sett noe til kjærringa mi? Langt nord i leitom..." Øyas kjerringer kan se forbi alteret, tvers over fjorden mot nord til sine gamle hjemgårder, til fjellene der de gjette i unge år... "og fred på jorden for mennesker av god vilje..." Norske folketoner og gregorianske melodier fletter seg inn i hverandre. "Vi priser deg, vi velsigner deg, vi tilber deg, vi forherliger deg, vi takker deg for din store herlighet, Herre vår Gud..."

"Her er jeg, for å gjøre din vilje". Det lyder om igjen og om igjen, i introitus mens prosesjonen går opp midtgangen for første gang, og om igjen og om igjen i lesning og gradualesalme: "Se, her kommer jeg, Herre, jeg skal gjøre din vilje". Organisten har nykomponert musikken for anledningen. En ny begynnelse.

"Frykt ikke Maria, for du har funnet nåde hos Gud!" Amerikanske abbed Brendan Freeman kaster seg ut på dypt vann og åpner prekenen på norsk, før han skyndsomt trekker tilbake til engelsk: What would the fjord tell us if it could speak?

Abbed Brendan gir en poetisk liste over vannenes tale, fra Edens have og verdens skapelse frem til i dag, som en velkomst til nonnene som nå har slått seg ned ved fjordens bølger. Abbedens fortelling av vannenes tale stanser ved dagens fest:

- Vi husker engelen som svevet over oss i Gallilea-sjøen på vei til Nasareth. Da visste vi hvorfor salmisten kalte på oss alle sammen, vannene i dypet, vannene over himmelen, alle bekker og rennende vann, for å love Herren. Det var i det øyeblikk han tok sitt legeme fra jomfruen. Vi elsker St. Bernhards bruk av ordene "og jomfruens navn var Maria". Vi hvisker disse ordene til dere mens vi bølger forbi dere: "og jomfruens navn var Maria". Lytt til oss når vi mumler disse ordene for dere dag og natt. Vi sover aldri. Akkurat som Maria unnfanget ham denne dagen, unnfanget dere ham i ånden i dåpens bad. Vi var vannet som ble øst over dere. Fra da av sover heller ikke deres hjerter. For i dypet av deres vesen ber Frelseren uopphørlig som en skjult elv inne i dere, og sier: "Kom til Far".

- Vi tok imot Herrens legeme i Jordan og ble helliget den dagen. Herren bruker oss til å velsigne dere ved slutten av hver eneste dag. Vi ble nå i dag nettopp brukt til å velsigne veggene i kirken deres, og om noen minutter vil en dråpe vann bli hellet i kalken som et tegn på blandingen av det menneskelige og det guddomelige i eukaristien. Blod og vann fløt fra hans side på korset, og fra denne vannflom ble kirken født.....

- Vel, søstre, hvis Skaperen brukte vann til å komme til oss på så mange måter, hvor mye mer vil han ikke bruke deres nye kommunitet som er hans Sønns Jesu legeme? For en historisk dag dette er for Norge. Deres bønn vil uttrykke dypet av alle nordmenns sjel, enten de er klar over det eller ei. For i det innerste av hver person finnes tørsten etter Gud. Deres kall er å representere denne tørsten ved selv å tørste. Dere skal erfare Jesu ord på korset: "Jeg tørster." Han tørster etter deres kjærlighet....

- Søstre, dere kjenner og har smakt denne elv av levende vann inne i dere, denne kilde som springer opp til evig liv. Dere har fulgt den til dypet av deres eksistens, og har der fått se Skaperen ansikt til ansikt, om det enn var natt.... Deres klosterliv og deres kloster er et mysterium. Ingen kan fullt ut forstå det, men dere har drukket dypt av kilden inne i dere. Dere kjenner kjærlighetens dyp i det innerste av deres liv. Dere har ofret alt for denne kostelige perle som bare kan finnes i dypet av sjelens vann. På denne måten åpenbarer dere dypet av hvert menneskes hjerte så de kan kjenne Fars kjærlighet som er i dem. Dere bærer dem i deres hjerter. Dere vil kanskje aldri se frukten av deres arbeid, fordi dere lever av tro og ikke av hva dere ser. Men dere er mødre og søstre til hele menneskeheten. Dere er stemmen til dem som ikke kjenner sin egen stemme. Dere er ropet som stiger opp til Far fra jordens ender.

Abbed Brendan omtalte seremonien om endring av stabilitet fra klostrene i USA til Tautra som å flytte hjertet til Tautra, til dette konkrete klosteret og til Norges folk:

- I løpet av de siste syv årene har dere lært å kjenne den kjærlighet det norske folk har til dere. Deres nærvær nå i dag betyr at de vil ikke svikte dere. De vil ta vare på deres hjerter og støtte dere.

- Min nevø som nylig ble far, beskrev det slik: "Å få et barn er som for alltid å ta den avgjørelsen at du har hjertet gående omkring utenfor deg selv." Denne kommuniteten er deres hjerte, og trenger deres omsorg. Deres hjerte er i den. Jesus er den usynlige Guds hjerte. Hans hjerte er også i denne kommuniteten. Sammen utgjør dere én person. Han i dere og dere i ham.

Abbed Kevin Daly, klosterets nye naboabbed med visitas-ansvar, inviterer de seks nonnene til å avlegge sine løfter om stabilitet i Tautra Mariakloster. Det er første gang siden reformasjonen at noen avlegger løfte om stabilitet i Norge. Så er det passende at det skjer på den gamle klosterøya i et kloster som bærer det gamles navn: Sancta Maria de Tuta Insula. (Hellige Maria av den trygge øy):

"Jeg, søster Rosemary Durcan, en nonne med høytidelige løfter fra Our Lady of the Mississippi Abbey klosterfellesskap, Dubuque, i Cistercienserordenen av den strenge observans, lover min stabilitet i samsvar med abbed St. Benedikts regel, Dette gjør jeg for Guds og alle hans helliges åsyn i dette Tautra Mariakloster på Tautra, et kloster i samme orden, i nærvær av abbedisse for grunnleggelsen, mor Gail Fitzpatrick, og abbed Kevin Daly, naboabbed for dette klosteret."

Det høres klart og tydelig utover hele forsamlingen, som sitter dørgende stille. En for en inviteres søstrene, leser løftet og undertegner dokumentet på alteret.

"Jeg, søster Mary Marjoe Backhus, en nonne med høytidelige løfter fra Our Lady of the Mississippi Abbey klosterfellesskap,..." "Jeg, søster Mary Elizabeth Simmons...." "Jeg, søster Mary Sheryl Frances Chen,...." "Jeg, søster GilKrist Marie Lavigne, en nonne med høytidelige løfter fra Our Lady of the Mississippi Abbey..." "Jeg, søster Hanne-Maria Berentzen, en nonne med høytidelige løfter fra Mount St. Mary's Abbey i Wrentham....."

Ingen skrik høres når navlestrengen kuttes. Kuttes - både til moderklosteret - og, for de flestes vedkommende, til fedrelandet. Men nå er det alvor. Nå er det her vi hører til, her vi rotfestes, ved denne blå fjorden, mellom disse rullesteinene og disse potetåkrene, blant disse trønderne. Her vi skal leve og her vi skal dø og begraves, i kirkegården noen få meter utenfor det kirkegulvet der vi nå står. Her vi hører til, som nonner som elsker sitt kloster, sitt sted, i god cistercienser-tradisjon.

Dokumentene blir liggende på alteret gjennom messen, og hentes av naboabbed Kevin Daly etter messen. Det er det kanoniske tegn på at løftene er mottatt og godtatt av Kirken. Nonnene blir stående i en halvsirkel foran alteret, mens abbed Kevin ber for det nyopprettete klosterfellesskapet:

"Miskunnsrike Far, vi ber deg: Gi våre søstre med glede å oppfylle de løfter de har gitt i dag. Gi dem å leve i troen, grunnfestet i håpet, alltid rede til å ta imot din kjærlighet og gi den videre til andre. Fri dem fra bekymring og selvopptatthet, og hjelp dem å lytte i lydighet til Ordet fra deg. Gi dem å ta imot all prøvelse og motgang som et uttrykk for Kristi kors i deres liv, og som en måte å gi sitt liv for hverandre... Led du dem inn i hjertets ødemark.... la dem skinne din kjærlighet...."

Ute lyser vinterens ødemark. Solen spiller i det bølgende vannet, som er blitt enda blåere mens dagen modnes. Gud tar imot løftene om stabilitet med sjarm og jubel. Mer skinnende kan den gamle øya ikke bli en marsdag. Og folket skinner med.