Tid og rytme

Klosterlivet følger en streng rytme mellom felles bønn, meditasjon og åndelig lesning, manuelt arbeid, måltid, søvn og hvile. Rytmen har rask puls, der arbeidet stadig avbrytes av bønnetider. Rytmen og bønnens pulsslag virker også som kroppens skjelett, fastheten åpner for fleksibilitet og indre frihet. Friheten gjør oss samtidig åpne og sårbare for Guds nærvær i alt av dagens gjøren og laden.

Rytmen er viktig på mange plan. Vi lever i nærkontakt med årstidenes og kirkeårets rytme, fra advents forberedelse og forventning til julens jublende glede over Frelserens fødsel. Juletidens dype mysterier legger åpent eksistensens grunnfjell. Stille vinteruker i det alminnelige kirkeår gir pusterom før fasten utfordrer oss til ny omvendelse og nytt liv. Våren legger lidelsen åpen i den stille uke og fører oss inn i livets store drama. Det hellige triduum fører oss fra skjærtorsdagens nattverdfeiring til Kristi død langfredag og påskeaftens stille venting ved graven. I påskenattens mørke møter vi livets nyskapelse i feiringen av Jesu oppstandelse fra de døde. Påskemorgen bryter ut i halleluja-sang og en påskeglede vi feirer i femti dager frem til pinse, når naturen igjen står blomstrende og grønn, og fjæra fylles av reir og egg. 

Sommeren er rik på høytider: Den hellige Treenighet, Kristi legeme og blods fest, Jesu hjertefest, St. Hans, St. Peter og Paulus, St. Benedikt, Jomfru Marias himmelopptagelse og St. Bernhard. Når høsten melder sin ankomst feirer vi Korsets opphøyelse, som innleder en litt enklere livsstil i klosterlivet. I novembermørket lyser Allehelgensdag og Kristi Kongefest, som avslutter kirkeåret, når sola ligger lavt over åsene i sør noen korte timer mellom grålysning og skumring og stjerners mørke.

Livets rytme

Det kristne liv fødes i dåpen. Livsveien videre skaper oss og skader oss. Alt tar vi med oss inn i klosteret. Hvordan begynner det, klosterlivet?

Det begynner i hjertet. Som lengsel, glede, tiltrekning – eller motstand og flukt fra et kall man ikke vet hva er. Guds kall kan være tydelig eller gjemt, og det skal mer enn ett menneske til for å tyde tegnene. Men det begynner i hjertet, og vokser fra hjertet utover i hele kroppen.

Tautra Mariakloster hører til cisterciensernes klosterfamilie i Den katolske Kirke, og kandidater til klosterlivet bør tilhøre denne Kirken. Et besøk og en retrett vil ofte bekrefte eller avkrefte om det er i denne retning Gud kaller. Samtale med kallssøster, novisemester og priorinne vil hjelpe til videre avklaring før en kan be om å bo i klosteret som observatør noen måneder.

Hvis kallet styrkes etter en tenkepause, kan man be om å få tre inn som postulant, og få den første innføring i klosterlivets rytme.